Når flere er ansvarlige for samme skade kan det oppstå spørsmål om hvem skadelidte skal fremme kravet mot, og hvordan ansvaret skal fordeles mellom de ulike skadevolderne. Dette spørsmålet løses i skadeerstatningsloven (skl.) § 5-3.
Bestemmelsen lyder som følger:
Bestemmelsen er kun aktuell når to eller flere oppfyller vilkårene for erstatningsansvar. Det kan være personlig skyldansvar, lovfestet eller ulovfestet objektivt ansvar, eller eksempelvis bilansvar. Vær også oppmerksom på at dersom en eller flere av de ansvarlige har tegnet ansvarsforsikring, så svarer ansvarsassurandøren på vanlig måte så langt dennes ansvar går. Det gjelder både overfor skadelidte og de øvrige skadevolderne i regressomgangen.
Av første ledd annet punktum fremkommer det at bestemmelsen også gjelder ved ansvar som utløser ménerstatning/oppreisning. Det avgjørende er om det foreligger «samme skade».
Skl § 5-3 oppstiller et solidaransvar mellom skadevolderne. Dette kommer til uttrykk ved formuleringen om at de ansvarlige «svarer en for alle og alle for en». Solidaransvaret er det generelle utgangspunktet når flere er ansvarlig for én forpliktelse i norsk rett.
Solidaransvar betyr at alle skadevolderne stilles ansvarlig for hele skaden overfor skadelidte, og at skadelidte står fritt til å velge hvem av skadevolderne vedkommende ønsker å kreve erstatning fra. Denne valgfriheten gir skadelidte større muligheter for å få dekket sitt tap, da vedkommende eksempelvis kan velge å fremme tapet mot skadevolderen som er best i stand til å kunne betale.
Utgangspunktet om solidaransvar kan i visse tilfeller fravikes. I Rt. 2008 s. 65 i avsnitt 54 fastsettes det at utgangspunktet om solidaransvar ikke er tvingende. Domstolen kan, dersom forholdene tilsier det, fastsette ansvar pro rata. Ved proratarisk ansvar vil hver skadevolder bare være ansvarlig for sin andel av erstatningsbeløpet. Skadelidte må i slike tilfeller kreve erstatning separat fra hver og en av de ansvarlige. Om en skadevolder nekter å betale, vil ansvar da ikke kunne ilegges de øvrige skadevolderne.
For at bestemmelsen skal komme til anvendelse er det et vilkår at de ulike skadevolderne plikter å betale erstatning for «samme skade», jf. skl. § 5-3 nr. 1. Det innebærer at det må dreie seg om samme realskade og samme tapspost. Det vil si at selve skaden påført av skadevolderne må være den samme og kravet fra skadelidte må dreie seg om samme tap. Om en skadevolder brekker skadelidtes arm, og den annen skadevolder brekker skadelistes ben vil det dermed ikke være samme skade. Det kan likevel være vanskelige grensetilfeller.
I Rt. 1997 s. 771 uttaler Høyesterett: «samme tap skal ikke erstattes to ganger» som formålet til skl. § 5-3. I denne saken ble et barn lam fra brystet og ned i en bilulykke, og fikk erstatning for denne skaden. Da han var på sykehuset gjorde legen en feil under operasjon som medførte at begge bena måtte amputeres. Selv om begge skadene kom som en følge av bilulykken, ble disse ansett som to forskjellige skader. Barnet ble dermed tilkjent erstatning for benamputasjonen, i tillegg til bilulykken. Denne dommen medfører at skl. § 5-3 ikke er anvendelig der en skadevolder forverrer en skade som allerede er forårsaket av en annen skadevolder.
Det er ikke et krav om at skaden ble voldt i fellesskap, eller at de ansvarlige hefter på samme rettsgrunnlag, jf. Rt. 2005 s. 870. Denne saken gjaldt salg av en eiendom med fire leiligheter, hvor kun to av disse kunne leies ut. I salgsoppgaven var det derimot opplyst at alle leilighetene kunne benyttes til utleie. Den uriktige opplysningen ble gitt av selgeren, men ble heller ikke korrigert at eiendomsmegler ansvarlig for salget. Selv om selgeren og megleren utførte ulike erstatningsbetingende handlinger, ble de ansett solidarisk ansvarlige for kjøpers økonomiske tap. Selgerens ansvar var hjemlet i avhendingsloven, mens eiendomsmegleren heftet på grunnlag av ulovfestede regler om profesjonsansvar. At skadevolderne heftet på ulike ansvarsgrunnlag, er således ikke til hinder for å bli ansvarlige for «samme skade» jf. skl § 5-3.
Om to skadevoldere har påført forskjellige typer skader vil ikke skadeerstatningsloven § 5-3 komme til anvendelse. Merk at økonomisk tap, ménerstatning og oppreisning regnes som ulike skader, selv om de har sitt utspring i samme realskade. Dette er eksplisitt uttalt i forarbeidene, se Ot.prp. nr. 75 (1983–84) s. 66.
Skadeerstatningsloven § 5-3 nr. 2 regulerer fordeling av ansvaret i regressomgangen mellom to eller flere som er ansvarlige for å betale erstatning eller oppreisning, og fastsetter at i «hvilken utstrekning» den som betalte skadelidte erstatning kan kreve regress fra de andre skadevolderne, avgjøres under «hensyn til ansvarsgrunnlaget og forholdene ellers». Dette innebærer at den som har dekket skadelidtes økonomiske tap ikke automatisk kan kreve dette beløpet tilbakebetalt av øvrige skadevoldere. Ansvarsfordelingen beror på en konkret vurdering.
Høyesterett uttaler i Rt. 2005 s. 870 avsnitt 45 at formålet med denne bestemmelsen er å fordele ansvaret på en måte som er rimelig i lys av saksforholdet, uavhengig av hvem av de ansvarlige skadelidte har valgt å gjøre kravet gjeldende mot i første omgang. I Rt. 1972 s. 1131 fastsatte Høyesterett at regresskrav oppstår samtidig som skadelidtes krav mot skadevolderen.
I tilfeller hvor et forsikringsselskap er forpliktet til å dekke skaden, vil skadeerstatningsloven § 5-2 medføre at selskapet som hovedregel kan kreve regress fra en medansvarlig, jf. NOU 1977: 33 s. 50. Bestemmelsen gjelder også for regress mellom forsikringsselskap der flere ansvarlige har forsikring. Dette utgangspunktet gjelder med mindre regressretten begrenses av andre regler, slik som f.eks. skl. §§ 3-7 og 4-3.
Det er likevel verdt å merke at regresskrav kan ikke gjøres til fortrengsel for skadelidte eller hans etterlattes krav på erstatning/oppreisning, jf. skl. § 5-4. Erstatningskravet prioriteres først.
Det følger av § 5-2 andre ledd at fordelingen mellom skadevolderne skal foretas på grunnlag av en helhetsvurdering, jf. bestemmelsens henvisning til «forholdene ellers». En rekke momenter kan her få betydning.
Det er særskilt nevnt av «ansvarsgrunnlaget» er av betydning for fordelingen. Begrunnelsen for at dette momentet tillegges vekt er at det er naturlig at «ansvarsbyrden hovedsakelig legges på dem som har begått de groveste feil», jf. Innst. O. nr. 92 (1984–85) s. 7. Om en skadevolder har vært uaktsom, mens den annen har vært grovt uaktsom taler det dermed for at den som har vært grovt uaktsom skal ta mer av byrden. Dette var tilfellet i Rt. 1967 s. 1248 (Lørenskogdommen) der den ene hadde «den vesentlige skyld» og ble ansvarlig for ¾ av skaden. Hvis skylden derimot er likelig fordelt, er hovedregelen også likedeling av ansvaret.
Der hvor én skadevolder hefter på grunnlag av skyld, og den annen på objektivt grunnlag vil ansvarsfordelingen bero på en vurdering av de hensynene som bærer det objektive ansvaret, se Rt. 1965 s. 1309. Denne saken gjaldt personskade som følge av at en hest kom seg ut av baneområdet og løp ned en person. Eieren av hesten var ansvarlig for skadene på objektivt grunnlag, mens baneeieren ble ansvarlig under henvisning til manglende sikkerhetstiltak. Høyesterett fant ikke grunnlag for å tillegge den ene skadevolder en større del av ansvaret, og kom til en likedeling.
Bestemmelsens henvisning til «forholdene eller» gir som nevnt anvisning på en helhetsvurdering hvor en rekke momenter kan være av relevans. Hvilke forhold som har betydning i en slik helhetsvurdering, vil variere fra sak til sak basert på de konkrete forholdene.
Et aktuelt moment kan være medskylderens økonomi, og hvorvidt det er rimelig å kreve regress fra vedkommende. Dette momentet kan likevel ha begrenset vekt ettersom skadevolders økonomi hensyntas i vurdering av erstatningsansvar i skl. § 5-2
Et særlig moment som er uthevet i forarbeidene, er skyldners forsikringsmuligheter, jf. Ot.prp.nr.75 (1983-84) s. 42. Det skal være adgang til å legge vekt på «foreliggende ansvarsforsikringer» og «hvor nærliggende det var for vedkommende skadevolder å tegne slik».
Det kan videre være naturlig å ta hensyn til hvor sentralt i årsaksbildet hver skadevolders bidrag har vært. F.eks. kan en skadevolders handling ha vært sentral for at skaden oppsto, mens den annen skadevolders stilling har vært mer perifer.
Ida Grøtte
Trainee