I Norge har vi noe vi kaller folkeskikken, som anses som passende oppførsel. Aftenposten skrev i 1930 at «begrepet folkeskikk er en inngrodd forestilling hos folk her i landet». Hele landet har ikke alltid vært ansett som omfattet av folkeskikken; det har i tidligere tider f.eks. vært en utbredt oppfatning at det ikke finnes folkeskikk nord i landet, jf. «nordenfor folkeskikken».
Folkeskikken kan handle om så enkle ting som det å tørke av skoene på dørmatten, ikke løpe inn i stuen uten å ta av deg luen (les: caps), eller mer alvorlige ting som hvilket antrekk som passer i pavens begravelse (sort dress, ikke blå dress).
I Norge har vi i noen tilfeller lovregulert forhold der vi egentlig burde fulgt folkeskikken. Vi har f.eks. regler om båndtvang i hundeloven § 6 for å hindre skade på folk, dyr, eiendom eller ting. I tillegg kan den enkelte kommune gi egne forskrifter om båndtvang. I grannelova § 3 har vi bestemmelser som skal hindre at trær skal være til ulempe for naboen. Det kan bemerkes at den nye grannelova, som skulle erstatte loven fra 1887, ble utvidet med «serleg sikte på å fange inn nye tilhøve grannar imellom, skapt av det store omskifte som har gått for seg i samfunnet, ikkje minst i teknikk og industri.»
Man burde kanskje forvente at en hundeeier instinktivt visste når hunden måtte være i bånd, eller at en treeier umiddelbart skjønte når treet var til ulempe for naboen. Men antallet oppslag om den evige diskusjonen om hunden kan gå løs eller ikke, eller antallet krangler om trær som ender i domstolen (LA-2008-139232), viser at dette ikke er tilfellet.
Særlig aktuelt i disse dager når løvet spretter og ugresset kommer fram i gressplenen, er helligdagsfreden. Helligdagsfredloven av 1995 § 3 sier at ingen noe sted må forstyrre helligdagsfreden med utilbørlig larm, og i forarbeidene uttales at forbudet etter omstendighetene kan ramme f.eks. bruk av motorgressklipper og motorsag i bolig- og hyttestrøk. For den kalde årstiden, og den nordlige delen av landet, kan vi sannsynligvis inkludere snøfreser.
Nordmenn er generelt glade i verktøy, og da særlig elektrisk verktøy. Dette innebærer at det meste av vedlikeholdsarbeidet i hage eller på hus eller hytte innebærer bruk av larmende redskap.
Lovens uttrykk «utilbørlig» gir anvisning på en tålegrense knyttet opp mot nødvendigheten av den larmende virksomheten. Det kan altså være larm som er «tilbørlig». Dagens elektriske robotklippere eller manuelle gressklippere kan kanskje anses innenfor tålegrensen?
Jeg vil hevde at helligdagsfreden etter flere hundre år med lovregulering også må ses som et utslag av folkeskikken, og et eksempel på den oppførselen vi «alle» anser som «passende» på en helligdag. Det kan synes som om den felles forståelsen er under press. Hvert eneste år har avisene, både landsdekkende og lokalt, artikler om hva man kan og ikke kan gjøre i hagen på en helligdag. Det er åpenbart ikke enighet i befolkningen om hva helligdagsfreden innebærer. Fra eget nabolag er jeg kjent med han som alltid klipper plenen med motorklipper på søndag og aldri på andre dager. Oppussing med bruk av kappsag er visstnok helt innenfor på helligdager, også basert på lokal empiri. Det er jo på disse fridagene man har tid til alt man ellers ikke har tid til.
Lovdata publiserte nylig en artikkel om helligdagsfreden for de som vil lese denne.
I skrivende stund er arbeidernes dag, 1. mai, rett rundt hjørnet. Det er ingen helligdag, og for mange er det en dag som er tilegnet hagearbeid fremfor å gå i tog. Det er sikkert mulig å legge i komposten uten å ha brukt støyende redskap. Og kanskje bedres naboskapet når naboen kan ta en kaffekopp i fred og ro.
Lars Olsvik
Ansatt advokat
29. april 2025