Er du klar over at formuleringsmåten i en dom eller et rettsforlik kan være av betydning for din mulighet til å tvangsinndrive et krav? I dette innlegget peker vi på en viktig problemstilling enhver kravstiller bør være oppmerksom på. Når kan du egentlig få det offentliges hjelp til å gjennomføre den rett du har fått i et rettsforlik eller dom?

Har du et krav mot en annen, har du samtidig et krav på at denne gjør opp for seg. Skal du få myndighetenes hjelp til inndrivningen, må du ha det vi kaller et tvangsgrunnlag. Dette følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 annet ledd. Dommer og rettsforlik kan gi deg slikt tvangsgrunnlag. Det er svært viktig å være klar over at dommer og rettsforlik ikke automatisk kan tvangsfullbyrdes. La oss vise dette med to eksempler;

Per er leverandør av varer til en butikk. Etter levering mottok han ikke betaling, og han gikk derfor til søksmål mot butikken. I rettsmeklingen inngikk partene en avtale der det sto at butikken «skal betale Per for alle varene han har levert». Per er godt fornøyd med resultatet, går til myndighetene, tar med seg alle fakturaene som dokumentasjon og ber om hjelp til å inndrive kravet - men får nei. Pål er i samme situasjon som Per og har også levert varer til butikken uten å få betaling. Pål går også til søksmål mot butikken, rettsmekler saken og får en avtale der det står at butikken «skal betale Pål kr 45.000 for alle varene han har levert». Pål går så til myndighetene, dropper å ta med seg fakturaene som dokumentasjon – og får hjelp til å inndrive kravet.

Hva er forskjellen mellom Per og Pål? Hvorfor får Pål hjelp og ikke Per?

Det er kun mulig å å tvangsfullbyrde en avgjørelse som inneholder et pålegg om å betale noen et pengebeløp, levere en annen en ytelse eller foreta, unnlate eller tåle en eller flere handlinger. Den gamle tvisteloven opererte med begrepene «fullbyrdelsesdom» og «fastsettelsesdom». En fullbyrdelsesdom fastsetter hele innholdet i en plikt for den ene parten ovenfor den andre. En fastsettelsesdom gjør i realiteten ikke annet enn å fastslå rettsforholdet – at et krav er til eller ikke til. Dagens tvistelov har ikke opprettholdt dette skillet. I dag er det avgjørende hvordan avgjørelsen eller rettsforliket er formulert. Passer du ikke på i formuleringene, risikerer du å få en rett som du ikke kan nyttiggjøre deg. Her ser vi at også advokater gjør feil.

Det er kun det som før ble omtalt som fullbyrdelsesdommer, fullbyrdelseskjennelser og fullbyrdelsesforlik som utgjør et tvangsgrunnlag. Dette fremkommer av § 19-13 første ledd hvor vi kan lese at «rettslige avgjørelser som pålegger noen en plikt til å foreta, unnlate eller tåle en handling, kan fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven». Det avgjørende vil derfor være om slutningen i avgjørelsen eller rettsforliket er formulert slik at den kan tvangsfullbyrdes. Særlig er det viktig å være nøye på dette når et rettsforlik skal formuleres. Uavhengig av om det er deg, motparten eller mekleren som formulerer teksten, må du passe på at ordlyden er så presis at det vil være mulig å gå videre med tvangsfullbyrdelse dersom motparten ikke overholder forliket. Er du ikke nøye her, risikerer du å måtte gå gjennom en ny rettssak for å skaffe deg et tvangsgrunnlag. Det kan medføre store merkostnader for deg.

Hvor presis må formuleringen da egentlig være? Svaret er kort og godt; så presis som overhodet mulig. Dette illustreres godt av en kjennelse fra Høyesterett (Rt-2009-504). Uenigheten gjaldt en begjæring om tvangsfullbyrdelse av et krav på feriepenger basert på et rettsforlik med tidligere arbeidsgiver. Ordlyden i rettsforliket lød: «Saksøker vil motta opptjente feriepenger per. 13.mars 2008 innen 2- to-uker». Høyesterett påpekte at selv om det i denne saken forelå et pålegg om en handling var det ikke tilstrekkelig til at rettsforliket fikk tvangskraft etter tvangsfullbyrdelsesloven. «Det må også av forliket fremkomme – ut fra en tolkning av det – hva handlingen skal gå ut på». Forliket sa her ingenting om det beløpet som skulle betales. Det var dermed ikke grunnlag for å begjære utlegg i saken. Skal du inngå et rettsforlik må du passe på at det blir presisert hvilket konkret beløp rettsforliket gjelder. I saken Høyesterett behandlet måtte det altså helt konkret spesifiseres i tall hvor mye feriepenger som skulle utbetales. Ordlyden skulle ha vært; «saksøker vil motta opptjente feriepenger per 13. mars 2008 med kr. xxx innen 2- to-uker». Formuleres ikke avtalen på denne måten, har du ikke tvangsgrunnlag. Da risikerer du å måtte gå gjennom en ny runde i retten.

Advokatfirma Kogstad Lunde & Co har kompetanse og erfaring med tvangsinndrivelse, og bistår både private og næringsdrivende.

28.05.2020.
Lene Hesselberg, Advokat.