De ankende parter C, B og A satt i styret i et aksjeselskap, som gikk konkurs i 2017. C hadde fra stiftelsen vært styreleder, eneaksjonær og daglig leder. B og A kom senere inn i styret, og B overtok som daglig leder i 2015.
Ankemotparten var kreditor i selskapet og senere i konkursboet. Bakgrunnen var at ankemotparten var engasjert av selskapet som underentreprenør på et byggeprosjekt selskapet utførte for Statens vegvesen. Ankemotparten utførte arbeider på prosjektet fra sommeren 2015 til høsten 2016 og fakturerte selskapet løpende. Fakturaene ble gjennomgående ikke betalt ved forfall, og ved konkursåpningen hadde kreditor i underkant av kr 1,8 mill. til gode hos selskapet. Konkursboet ble oppgjort uten dividende til ankemotparten.
Styremedlemmene ble saksøkt med krav om erstatning for mangelfull informasjon om selskapets sviktende økonomi. Tingretten frifant styremedlemmene, men lagmannsretten kom til motsatt resultat. Det ble lagt til grunn at selskapet ble insolvent senest medio 2015, og at styremedlemmene opptrådte erstatningsbetingende uaktsomt i hvert fall fra 01.01.2016, da det ikke lenger var noe realistisk håp om å redde selskapet, under henvisning til manglende informasjon om selskapets svake økonomiske stilling. Lagmannsretten tilkjente saksøkerne erstatning som tilsvarte det vederlaget de hadde opptjent i 2016, men ikke fått betalt, beregnet til i underkant av kr 1,4 mill. Det ble ved beregningen ikke tatt hensyn til at saksøkernes fordring var redusert fra drøyt kr 2,2 mill. fra årsskiftet 2015/2016 og frem til konkursåpningen.
Behandlingen i Høyesterett var begrenset til spørsmålet om årsakssammenheng og økonomisk tap. Høyesterett tok utgangspunkt i at det som skulle erstattes var tapet forårsaket av styremedlemmenes uaktsomme unnlatelse, slik årsakskravet er formulert i Rt-1992-64 (P-pilledom II) om betingelseslæren. Ankemotparten skulle stilles som om styremedlemmene ikke hadde vært uaktsomme. For rene formuestap, som i denne saken, måtte det skje en sammenligning mellom to hendelsesforløp: det hypotetiske, altså hva som sannsynligvis ville ha skjedd dersom aktsom informasjon om selskapets økonomiske stilling hadde vært gitt, og det faktiske hendelsesforløpet. Den positive økonomiske differansen mellom hendelsesforløpene var det økonomiske tap som skulle erstattes.
I den konkrete vurderingen kom Høyesterett til at ankemotpartens erstatningskrav besto av de ubetalte fordringene man hadde opparbeidet etter uaktsomhetstidspunktet, med fradrag for de betalte fordringene som var opparbeidet før dette tidspunktet. Samlet tilsvarte dette økningen av ankemotpartens utestående fordringsmasse fra uaktsomhetstidspunktet og frem til konkursen. På den måten ville ankemotparten få erstattet den forverringen av sin økonomiske stilling som uaktsomheten hadde forårsaket.
Høyesterett la videre til grunn at styremedlemmenes uaktsomhet måtte anses som én sammenhengende uaktsomhet, som det var lite naturlig at skulle deles opp i flere enkeltuaktsomheter i 2016. Dette innebar at uaktsomhetstidspunktet måtte settes til 01.01.2016, da uaktsomheten begynte. Ankemotparten hadde derfor krav på å få erstattet økningen av sine fordringer fra dette tidspunktet og frem til konkursen.
Da fordringene mot selskapet var redusert i denne perioden som følge av betaling av eldre gjeld, var ikke ankemotparten påført noe økonomisk tap, og styremedlemmene ble derfor frifunnet.
Dommen gir et viktig bidrag til å avklare hvordan rene formuestap skal fastsettes og beregnes ved rettslig erstatningsansvar
Tor Morten Austerheim, advokat
16.06.2021