Høyesterett har avsagt ny dom som omhandler «tredjepersonskader» og kravet til adekvat
årsakssammenheng. Saken gjaldt en far som fikk psykisk skade som følge av datterens
selvmord etter behandlingssvikt i helsevesenet. Dommen bla avsagt under dissens 4-1, og
flertallet kom til at den rettslige siden av årsakskravet ikke var oppfylt.
Det forelå ansvarsgrunnlag og det var en faktisk årsakssammenheng mellom
behandlingssvikten og farens psykiske skade. Spørsmålet for Høyesterett var om det rettslige
kravet til adekvat årsakssammenheng mellom de ansvarsbetingende forholdene og farens
psykiske skade var oppfylt.
Med henvisning til HR-2018-2080-A Ullevål fastslår Høyesterett at det i den dommen ble
foretatt «en viss» justering av rettstilstanden i saker der noen mister sitt barn som følge av en
erstatningsbetingende handling eller begivenhet, eller der barnet på denne måten blir alvorlig
skadet. Dette innebærer at det ikke lenger stilles krav om at skadesituasjonen var «helt
ekstraordinær eller særlig gruoppvekkende».
Den rettslige avgrensningen av ansvaret må ta utgangspunkt i skadesituasjonen eller
omstendighetene rundt den, som må utgjøre en særlig belastning for forelderen, utover tapet
av, eller skaden på barnet. Med «skadesituasjonen» forstås barnets dødsfall eller skade. Det
fremheves at også nærheten mellom den psykiske skaden hos forelderen og den
skadegjørende handlingen eller begivenheten inngår i denne vurderingen.
Det alminnelige prinsippet om at skaden ikke må være for «fjern og avledet» fra det
ansvarsbetingende forholdet, står fortsatt sentralt i adekvansvurderingen ved denne typen
«tredjepersonskader».
Høyesteretts flertall kom til at verken selvmordet eller omstendighetene rundt dette - i rettslig
forstand - kunne anses som en «særlig belastning» utover selve tapet av barnet. Det ble lagt
avgjørende vekt på den sammensatte årsaksrekken, der den psykiske belastningen ikke stod i
umiddelbar sammenheng med svikt i helsehjelpen. Farens psykiske skade hadde da ikke en
slik nærhet til den ansvarsbetingende behandlingssvikt at det var rimelig å knytte ansvar til
den. Heller ikke de øvrige omstendighetene rundt datterens død medførte at kravet til adekvat
årsakssammenheng samlet sett kunne anses oppfylt.
I den konkrete vurderingen la Høyesteretts mindretall vekt på at selvmord i seg selv var en
tilleggspåkjenning for far, og at selvmordet kunne vært avverget, noe som ga en ekstra
påkjenning. Hendelsen kom etter førstvoterendes syn også brått og uventet, da datteren var
innlagt på sykehusets lukket avdeling der hun ble feilaktig ble innvilget permisjon. Det pekes
på at behandlingssvikten hadde pågått over mange år. Under tvil la mindretallet til grunn at
skadesituasjonen og omstendighetene rundt dødsfallet utgjorde en «særlig belastning», at
påkjenningen stod i sammenheng med svikten, og at den psykiske skaden da ikke var så fjern
eller upåregnelig at ansvar kan utelukkes.
Dommen klargjør innholdet av kravet til adekvat årsakssammenheng for «tredjepersonskader»
der pårørende påføres psykisk skade. Dommen bekrefter at det rettslige vernet ikke omfatter
skade som følge av sammensatte årsaker som mangler umiddelbar eller direkte tilknytning til
selve ansvarshendelsen. Slike skade blir for «fjern og avledet».
Kogstad Lunde & Co har særlig kompetanse innen personskadeerstatningsrett. Vi behandler
og prosederer jevnlig slike saker på vegne av våre kunder. Ikke nøl med å ta kontakt på tlf.
23 35 88 10 eller advokat@klco.no, hvis det oppstår behov for bistand eller råd i denne type
saker.
Avgjørelsen kan leses i sin helhet her.
Erik Fjeldstad
Advokat/partner
19.06.2023