Borgarting lagmannsrett frifant Tryg for regresskravet fra Mobil Betriebskrankenkasse i sak 18-015570ASD-BORG/03. Bakgrunnen for kravet var at en tysk turist ble skadet i en trafikkulykke i Norge. Han fikk akuttbehandling på norsk sykehus, men avslo å få bruddskader i arm og ben operert i Norge – han ville heller ha disse operasjonene i Tyskland. Mobil krevde sine utgifter til sykehusbehandling i Norge og Tyskland refundert. Det var fire hovedspørsmål i saken: 1. Reguleres regresskravet av tysk eller norsk rett? 2. Rammene for subrogasjon når utgiftene dekkes etter spesialisthelsetjenesteloven og reglene om europeisk helsekort. 3. Forholdet mellom skadelidtes tapsbegrensningsplikt og retten til subrogasjon. 4. Spørsmålet om krankenkassene har direktekrav mot det norske forsikringsselskapet. Samtlige spørsmål ligger i skjæringspunktet mellom norsk rett og EØS-retten. Dommen er avsagt under dissens.
Lovvalgsspørsmålet gjelder forståelsen av forordning nr 1408/71, art. 93 nr 1, og EFTA-domstolen behandlet dette i sin rådgivende uttalelse 20.07.17. Både EFTA-domstolen, Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett konkluderte med at skadestedets erstatningsrett skal gjelde også for sikringsinstitusjoners regresskrav.
Lagmannsretten var delt i spørsmålet om regress for utgifter til sykehusbehandlingen i Norge. Flertallet konkluderte med at Tryg bare kunne være regressansvarlig overfor Mobil dersom den direkte skadelidte selv kunne kreve kostnaden dekket av Tryg. Dette er en grunnforutsetning for subrogasjon. Flertallet konkluderte med at ordningen med europeisk helsetrygdkort og spesialisthelsetjenesteloven, som medfører at folketrygden dekker kostnadene og deretter krever disse tilbake fra den tyske krankenkassen (= «tysk NAV») innebærer at det ikke har skjedd noen overføring av et krav fra den direkte skadelidte og til Mobil. Flertallet avviste at Rt-1986-381 (Krankenkasse I) gjaldt for denne situasjonen. Flertallet fant heller ikke at Rt-2003-1601 (Skien kommune) ga veiledning for saken. Mindretallet fant under tvil at det ikke var avgjørende for Mobils regressrett om den personlige skadelidte hadde hatt et selvstendig tap, men fant veiledning i de to nevnte Høyesterettsdommene og en overordnet helhetsvurdering.
Også i spørsmålet om tapsbegrensningsplikt og delte retten seg: Flertallet konkluderte med at den direkte skadelidtes tapsbegrensningsplikt medførte at han ikke hadde hatt noe krav mot Tryg for utgiftene til sykehusbehandling i Tyskland. Dette stengte for subrogasjon. Mindretallet videreførte sin tidligere konklusjon.
Flertallet måtte også ta stilling til spørsmålet om det forelå et direktekrav fra Mobli mot Tryg. Retten viste til at bestemmelsene i skadeserstatningslovens kapittel 3 medfører at rene formuestap knyttet til personskade som hovedregel ikke kan kreves dekket av skadevolderen. Fordi norsk rett styrer spørsmålet, så flertallet bort fra en bemerkning om lovforståelsen som EFTA-domstolen hadde fremsatt i sin rådgivende uttalelse.
En samlet lagmannsrett bemerket at EFTA-domstolens rådgivende uttalelse om hvordan EØS-retten skal forstås og anvendes bare skal fravikes hvis det foreligger «særlige grunner». Dette gjelder imidlertid bare EFTA-domstolens uttalelser om EØS-retten, ikke eventuelle uttalelser som EFTA-domstolen måtte ha gitt om innholdet i nasjonal rett.
Saken ble prosedert av advokat (H) Terje Marthinsen for Tryg og advokat Tor Morten Austerheim for Trafikkforsikringsforeningen som partshjelper.
Dom ble avsagt 18.02.19. Ankefristen er en måned.