Finansklagenemnda har i FinKN-2024-506 lagt til grunn at forsikringsforetaket har objektivt ansvar for advokatkostnader. Avgjørelsen er prinsipiell, og er en av flere nyere avgjørelser der forsikringsforetaket har blitt ansvarlig for klagers kostnader til advokat på objektivt grunnlag.
I eldre avgjørelser der et avslag fra foretaket har vist seg å være feil har FinKN forutsatt at ansvarsgrunnlaget følger av profesjonsansvaret, dvs. culpaansvar for profesjonsutøvere. Se blant annet FinKN-2021-925, FinKN-2022-184, FinKN-2019-540, FinKN-2022-563, FinKN- 2020-460, FinKN-2018-250 og FinKN-2017-267.
I FinKN-2024-506 kom nemnda enstemmig til at bevisene ikke ga grunnlag for å anvende fal. § 8-1 fjerde ledd, men at forsikringsforetaket kan avkorte erstatningen med 50 % for brudd på sikkerhetsforskrift, jf. fal. § 4-8. Spørsmålet om objektivt ansvar for advokatkostnader ble avgjort under dissens 3-2.
Flertallets vurdering
Etter flertallets syn har forsikringsforetaket et ulovfestet objektivt ansvar for mislighold av pengeytelser som skyldes uriktig oppfatning av egne plikter etter forsikringsavtalen (rettsvillfarelse). Flertallet legger til grunn at det objektive ansvaret også gjelder for feil ved bevisbedømmelsen. Begrunnelsen er blant annet at flere dommer fra Høyesterett – samlet sett – tilsier at også feil ved bevisvurderingen må anses som mislighold av egen ytelsesplikt, jf. HR-2016-1235-A, Rt-2006-372, Rt-1983-205, og Rt-1978-25.
Flertallet reiser spørsmål ved om det det objektive ansvaret gjelder for feil ved bevisbedømmelsen, og legger til grunn at foretaket ikke kan bli ansvarlig for uriktig bevisbedømmelse hvis sentrale opplysningene i saken mangler, jf. FinKN-2022-563. For øvrig viser flertallet til at bevisvurdering og tolkning ofte glir over i hverandre, og at tidligere nemndspraksis ikke har sondret mellom de to typer av feil. Flertallet viser også til LA-2016- 74335 der feil bevisvurdering ble likestilt med rettsvillfarelse, og sikrede ble tilkjent dekning for utgifter til juridisk bistand før saksanlegg.
Mindretallets vurdering
Mindretallet syn er at ansvarsgrunnlaget følger av profesjonsansvaret, og at det ikke er rettslig grunnlag for objektivt ansvar. Mindretallet legger til grunn at forsikringsforetaket har vurdert bevisene annerledes enn Nemnda, og at bevisvurderingen ikke er uaktsom. Etter mindretallets syn gjelder det ikke et generelt objektivt ansvar for rettsvillfarelse, men rettspraksis åpner for et objektivt ansvar for rettsvillfarelse i visse tilfeller. Dernest er det etter mindretallets vurdering uansett ikke grunnlag for et objektivt ansvar for bevisvurderingsfeil. Slike vurderinger vil ofte ha et stort innslag av skjønn, og det at man kommer til ulikt resultat kan være helt forståelig og adekvat, noe som avviker fra juridiske vurderinger.
Mindretallet legger imidlertid avgjørende vekt på at sakskostnader i form av advokatkostnader, etter sin art ikke er en regulær erstatningsmessig post. Det påpekes at ingen av dommene flertallet viser til drøfter objektivt ansvar for sakskostnader, og at dommene omhandler ansvarsgrunnlag for rettsvillfarelse omkring ordinære materielle poster (poster som ytes etter avtalen). Mindretallet viser også til systemhensyn og rettspolitiske hensyn som tilsier at det ikke kan gjelde et objektivt ansvar for bevisvurderingsfeil.
Noen refleksjoner
Hva som er korrekt juss i disse tilfellene, er ikke gitt. Flertallets syn har nok en viss støtte i flere dommer fra Høyesterett, og juridisk teori. Det vil «sprenge rammene» for dette blogginnlegget å gjøre et «dypdykk» i rettskildene, men det mest sentrale er at Høyesterett ikke har tatt konkret stilling til problemstillingen. Sakene for Høyesterett har i all hovedsak dreid seg om brudd på ytelsesplikt der den ansvarlige har tatt feil av pliktens materielle innhold etter kontrakt eller lov (rettsvillfarelse).
Flertallet viser til at tidligere nemndspraksis ikke har skilt mellom de to typer av feil. Tidligere nemndpraksis var basert på profesjonsansvaret. Det var ikke nødvendig å gjøre sondringen.
Den ulovfestede og skyldbaserte profesjonsansvaret er nå lovfestet etter standarden «faglig forsvarlig» adferd i fal. § 21-2 først ledd, jf. §1-5 først ledd. Selv om anvendelsesområde for den nye ansvarsbestemmelsen også er uavklart, er det et tankekors at foretakets brudd på ytelsesplikt etter forsikringsavtalen skal utløse objektivt ansvar, mens det for andre typer pliktbrudd gjelder en lovfestet norm om «faglig forsvarlig» adferd.
Noen vil muligens innvende at forskjellen ikke er så stor? Jf. HR-2018-1234-A og Rt-1995- 1350, er ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere streng, men det er samtidig «et visst spillerom før atferd som kan kritiseres, må anses som erstatningsbetingende uaktsomhet». Foretakets bevisvurdering kan følgelig være «faglig forsvarlig» og ikke erstatningsbetingende, selv om FinkN eller domstolen vurderer bevisene annerledes.
Hvis gjeldende rett er slik FinKN legger til grunn, er det ikke rom for bevisvurderingsfeil hos forsikringsforetaket, selv om vurderingen har vært «faglig forsvarlig». Foretaket blir objektivt ansvarlig for sikredes «rimelige og nødvendige» advokatkostnader.
Erik Fjeldstad
Advokat/partner
19.08.2024