Sakens bakgrunn var at boligforsikringsselskapet hadde utbetalt erstatning etter brann til eier av utleieboligen. Skadene var forårsaket av fremleietaker som bodde i boligen etter avtale med kommune. Boligforsikringsselskapet krevde regress fra kommunen med utgangspunkt i leieavtalen. Etter leieavtalen var leietaker ansvarlig for skader påført av fremleietakere. Regresskravet nådde frem.
Høyesterett tok utgangspunkt i at det er avskjæring av regress som krever hjemmel. Forsikringsselskapets regress er etter skadeserstatningsloven § 4-3 avgrenset etter reglene i § 4-2. I HR-2019-2386 ble det slått fast at begrensningene i § 4-2 ikke gjaldt for mangels- og regressoppgjør ved salg av bolig. Det ble i dommen lagt til grunn at avskjæring av regress ikke burde gripe inn i en risikofordeling som er regulert etter avveining av kontraktspartenes interesser.
Til tross for at regressavskjæring etter §§ 4-2 og 4-3 prinsipielt ikke er utelukket i kontrakt, avviste Høyesterett regressavskjæring i dette tilfellet. Kontraktsansvaret kunne i dette tilfellet bare pådras av kommunen og regressavskjæring ville grepet inn i den avveiende risikofordelingen som husleiekontrakten og husleieloven bygger på.
Selv om avskjæring av regress ikke krever lovhjemmel fant Høyesterett at det heller ikke forelå annen særlig begrunnelse for avskjæring i dette tilfellet. Etablering av ulovfestet grunnlag ved siden reglene i skadeserstatningsloven §§ 4-2 og 4-3 ble ansett betenkelig. Også her ble det vist til at motsatt løsning ville gripe inn i kontraktens regulering av risikoen. Regresskravet førte dermed frem og lagmannsrettens dom ble opphevet.
Høyesteretts nye dom gir etter dette verdifulle bidrag til forståelsen av regressavskjæringsreglene i skadeserstatningsloven.
Med vennlig hilsen
Jan Aubert
Advokat (H) / Partner