Ekteskapsloven inneholder regler om det økonomiske forholdet ved ekteskapets opphør. Hovedregelen er at ektefellene har felleseie dersom ikke det er avtalt noe annet. Det er en utbredt misforståelse at felleseie betyr at alt ektefellene eier er sameie. Felleseie er betegnelsen på formuesordningen mellom ektefellene. Begrepet felleseie sier ikke noe om eierforholdet, men angir om verdien av et formuesgode ved skilsmisse eller død skal deles likt mellom ektefellene. Et formuesobjekt kan dermed være eiet fullt ut av den ene ektefellen – og likevel være felleseie. Selv om lovens hovedregel er felleseie, er det ikke slik at alle formuesverdiene som er felleseie skal deles likt. Loven oppstiller unntak for enkelte eiendeler og midler som ektefellen kan holde utenfor for deling.
Hvordan partene har innrettet seg og sin økonomi under ekteskapet har betydning for fordelingen ved et samlivsbrudd. Hvis man kjenner ekteskapslovens regler og ønsker at disse skal gjelde fullt ut, trenger man ikke foreta seg noe. Ofte er det imidlertid fornuftig å lage mer skreddersydde løsninger for det økonomiske forholdet ved en eventuell skilsmisse. Partene kan påvirke det økonomiske oppgjøret ved et samlivsbrudd ved å avtale hvordan formuen skal fordeles mellom ektefellene ved ektepakt jf el § 9.
Ektepakt er en juridisk bindende avtale mellom ektefellene som må oppfylle visse formkrav, både i forhold til tilblivelse og innhold. Det er viktig å være klar over at loven har visse begrensninger for hva som kan avtales; partene står ikke fritt til å regulere hva man vil. Dersom lovens krav ikke er overholdt, vil ikke ektepakten stå seg. Da faller man tilbake til hovedregelen om felleseie og likedeling. Ektepakten kan ikke regulere hvordan selve oppgjøret skal foretas. Ektepakten kan heller ikke regulere avtaler om omsorg eller bidrag for barna.
Det kan være flere årsaker til at man ønsker en nærmere regulering av det økonomiske oppgjøret ved en eventuell skilsmisse. Typisk ønsker den ene selv å beholde visse eiendeler eller verdier som er av særlige stor betydning. Ved å skrive ektepakt blir man mer realitetsorientert om de faktiske forhold – noe som igjen skaper mer forutsigbarhet og ryddighet dersom ekteskapet oppløses.
Alle gaver mellom ektefeller av en viss verdi (gaver ut over «leilighetsgaver») må reguleres i ektepakts form. Gaveelementet innebærer at det må foreligge en reell formuesoverføring. I tillegg må gaven ha en realitet mens ekteskapet består. Gave i ektepakt har kun økonomisk betydning dersom det kombineres med særeie. Dersom det ikke samtidig med gavedisposisjonen opprettes særeie, vil gaven ved et samlivsbrudd gå inn i det økonomiske oppgjøret mellom partene.
Partene kan i ektepakts form avtale at det de eier eller senere erverver skal være partens særeie. Dette kan gjelde den ene eller begge ektefellenes formue. Dersom partene inngår avtale om fullstendig særeie, vil hver av partene beholde sine verdier ved et ekteskapsbrudd. Da er det ingen verdier som skal deles mellom partene. Det er også mulig å avtale delvis særeie. Dette innebærer at man spesifikt definerer hvilke verdier som skal være partens særeie og dermed holdes utenfor deling.
Særeie kan avtales å være både betinget og tidsbegrenset. Det er imidlertid knyttet visse vilkår til dette, bl.a. begrenset til bestemt antall års ekteskap eller begrenset til man får felles livsarving.
Det er også mulig å avtale at særeie ved ekteskapets opphør skal behandles som felleseiemidler. Det motsatte – felleseie under ekteskapet, men særeie ved ekteskapsbrudd – er ikke lov å avtale. Man kan gå fra skjevdeling til likedeling, men ikke fra likedeling til skjevdeling.
Hvorvidt man bør opprette ektepakt eller ikke må vurderes konkret på bakgrunn av behovet i hvert enkelt tilfelle. Vi i Advokatfirmaet Kogstad Lunde & co kan hjelpe deg med dette. Kontakt oss tlf 23 35 88 10 eller e-post advokat@klco.no.
Tone Lenvik, advokat
15.09.2020