Innledning
Omfattes en forsikringstaker i kollektive forsikringsavtaler av begrepet forsikringsdistribusjon og forsikringsformidling? Spørsmålet ble stående åpent i forarbeidene til den nye forsikringsformidlingsloven hvor det uttales at dette må avgjøres ut fra en konkret vurdering av grupperepresentantens rolle opp mot definisjonen av forsikringsformidling og «ervervsmessig virksomhet» i forsikringsformidlingsloven § 1-3, (se Prop. 233 L pkt. 4.2.5). Hvis svaret er ja, vil dette innebære at kollektive forsikringstakerne omfattes av informasjonspliktene i forsikringsavtalens første del, samt at de må registreres som agent eller aksessorisk agent i Finanstilsynets virksomhetsregisteret.
EU-domstolens forhåndsavgjørelse
EU-domstolen kom i fjor med en forhåndsavgjørelse (C-633/20) av relevans for problemstillingen. I denne avgjørelsen kom domstolen til at fysiske/juridiske personer som tilbyr frivillig medlemskap i gruppeforsikring som er inngått med et forsikringsselskap kan bli ansett som en forsikringsformidler hvis grupperepresentanten (forsikringstakeren) driver virksomhet som består av forsikringsdistribusjon mot betaling.
Forhåndsavgjørelsen ble avgitt i tilknytning til en sak som sto for behandling i Tysklands høyesterett. I denne saken tilbød det saksøkte selskapet forbrukere å bli medlem i selskapet mot betaling. Medlemskapet ga medlemmene rett til å bruke en rekke tjenester knyttet til sykdom og ulykker i utlandet, herunder også en reiseforsikring. Selskapet hadde tegnet en kollektiv forsikring (gruppeforsikring) til fordel for sine medlemmer, og medlemmene betalte en avgift for forsikringsdekningen. Spørsmålet var om det saksøkte selskapet dermed var å anse som en forsikringsdistributør. Den tyske domstolen ba på denne bakgrunn EU-domstolen om å ta stilling til følgende:
1. Kan medlemmets tilknytning til en kollektiv forsikring (gruppeforsikring) likestilles med inngåelse av en forsikringsavtale?
2. Kan en grupperepresentant klassifiseres som forsikringsformidler, selv om den anses som forsikringstaker i henhold til nasjonal lovgivning?
I forhåndsavgjørelsen viser EU-domstolen til at forsikringsformidling og forsikringsdistribusjon består i å gi råd, tilby, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid for inngåelse av forsikringsavtaler, å inngå forsikringsavtaler, eller bistå med administrasjon og oppfyllelse av forsikringsavtalene ved skadehendelser. Det presiseres videre at frivillig medlemskap som tilbys i en gruppeforsikring kan sammenlignes med de nevnte aktivitetene, ettersom motivet er å få forsikringstakere til å inngå forsikringsavtaler med et forsikringsselskap. Det er dermed uten betydning for klassifiseringen at den fysiske/juridiske personen som tilbyr medlemskap i en kollektiv forsikringsavtale, selv er forsikringstaker.
Domstolen legger videre til grunn at forutsetningen for at en forsikringstaker (grupperepresentant) skal anses som forsikringsformidler, er at forsikringsformidlingen skjer mot godtgjørelse.
Begrepet «godtgjørelse» omfatter i henhold til IDD artikkel 2 nr. 1 punkt (3) all form for provisjon, avgift, gebyr, eller andre betalinger. Også økonomiske fordeler, uavhengig om de er finansielle eller ikke-finansielle, eller om de er varianter av goder som tilbys knyttet til forsikringsdistribusjonsvirksomheten, defineres som godtgjørelse. Det er derfor uten betydning om medlemmene som knytter seg til ordningen betaler den fysiske/juridiske personen (grupperepresentanten) for å bli forsikret, eller om grupperepresentanten mottar provisjon fra forsikringsselskapet for medlemmer som tilslutter seg. Grupperepresentanten har i slike tilfeller en egen økonomisk interesse av å få flere medlemmer inn i forsikringsordningen, hvilket skiller seg fra medlemmenes økonomiske interesse i å oppnå forsikringsdekning ved skadehendelser.
EU-domstolen skriver også avslutningsvis til at dersom en forsikringstaker i en gruppeforsikring er å anse som en forsikringsformidler, så omfattes virksomheten av gjeldende tillatelses- og registreringskrav. Virksomheten må da også oppfylle informasjons- og opplysningspliktene, og samt krav om etterutdanning som er pålagt forsikringsformidlere.
Kommentar
Saken som ble behandlet av EU-domstolen gjelder en tysk gruppeforsikring. Merk at begrepet «gruppeforsikring» ikke benyttes i Norsk forsikringslovgivning, men at vi her isteden taler om «kollektive forsikringsavtaler». Saksforholdene som beskrives i forhåndsavgjørelsen er likevel sammenlignbare med kollektive forsikringsavtaler i Norge, og EU-domstolens avgjørelse er derfor relevant for tolkningen av om også slike forsikringstakere er å anse som forsikringsdistributører.
I Norge kan forbrukere blant annet kan bli forsikret under kollektive forsikringsavtaler ved bestilling av kredittkort med reiseforsikring, abonnement eller avtaler der forsikring inngår, eller ved tegning av medlemskap i diverse foreninger. I disse tilfellene tilbys medlemskapet av selskapet eller foreningen (den juridiske personen), som står som forsikringstaker og som i enkelte tilfeller definerer seg som en «grupperepresentant». Merk for øvrig at kollektive forsikringer i Norge er organisert veldig ulikt. I obligatorisk gruppeforsikring er eksempelvis foreningen forsikringstaker og plikter å betale premie til forsikringsgiveren, men også her forekommer det at foreningen tar betaling fra kunden for å finansiere sine premiekostnader.
I henhold til EU-domstolens avgjørelse kan slike forsikringstakere bli å anse som forsikringsdistributører, og avgjørelsen gir under enhver omstendighet tydelige signaler om at definisjonen av forsikringsdistribusjon vil bli tolket vidt. Som domstolen også uttalte, er formålet med IDD å sikre likebehandling mellom alle kategorier av forsikringsformidlere og å sterke forbrukerbeskyttelsen, uavhengig av forskjeller mellom ulike distribusjonskanaler og betalingsopplegg.
Forhåndsavgjørelsen har nylig blitt oversatt til dansk, engelsk og svensk. Den er tilgjengelig her.
Ta gjerne kontakt med oss i Kogstad Lunde & Co dersom din virksomhet trenger bistand knyttet til spørsmål om forsikringsdistribusjon.
Annika Wedde – 19.04.2023