Saken gjelder pasientskade –bevisvurdering ved leiringsskade, jfr. pasientskadeloven § 3.

I forbindelse med en hofteoperasjon fikk pasienten en nerveskade i bena forårsaket av trykk mot begge lårnervene under operasjonen. Vilkårene for erstatning etter pasientskadeloven § 3 om at skaden skal skyldes en ytre påvirkning og at skadeårsaken skal være uoppklart ble ansett oppfylt, men skadelidtes anke ble likevel forkastet.

Tingretten fant under henvisning til lovens forarbeider og pasientskademyndighetenes praksis at det ved leiringsskader var en presumsjon for at det har skjedd en «svikt» – og at denne presumsjonen ikke var motbevist, jfr. pasientskadeloven § 2. Lagmannsretten kom, under henvisning til forarbeidene, til at pasientskadeloven § 3 ikke fikk anvendelse fordi leiringsskader er en kjent medisinsk risiko.

Høyesterett tok utgangspunkt i at spørsmål om det har skjedd en svikt må vurderes på grunnlag av vanlig god og akseptert praksis på vedkommende fagområde da behandlingen skjedde. For at pasienten skal ha krav på erstatning må det være alminnelig sannsynlighetsovervekt for at noe irregulært har skjedd. Selv om det kunne reises spørsmål ved om årsaken til skaden reelt sett var uoppklart måtte bestemmelsen få anvendelse ved leiringsskader.

Pasientskadeloven § 3 ble imidlertid ikke ansett å være et unntak fra grunnvilkåret etter § 2 første ledd bokstav a om det må foreligge «svikt ved ytelsen av helsehjelp» for at skadelidte skal ha krav på erstatning. Bestemmelsen ble utelukkende ansett som en bevisregel som sier at det er en viss formodning for at svikt har vært årsak til skaden i disse tilfellene.

Høyesterett la til grunn at det det uten tvil er en langvarig og fast praksis for at leiringsskader normalt utløser krav på erstatning. Praksis ble likevel ansett å basere seg på en forutsetning om at skaden i den enkelte sak beror på en svikt. Bestemmelsene kunne derfor ikke forstås slik at det gjelder et tilnærmet objektivt erstatningsansvar ved leiringsskader. Også ved leiringsskadene må det foretas en vanlig bevisvurdering, men hvor presumsjonen i § 3 innebærer at det i utgangspunktet er Pasientskadenemnda som må bevise at leiringen ikke skyldes en svikt ved helsehjelpen. Bare i de tilfellene der Pasientskadenemnda ikke fører tilstrekkelige motbevis bortfaller skadelidtes bevisføringsplikt for at skaden skyldes en svikt.

Med henvisning til lagmannsrettens bevisbedømmelse om at det ikke forelå noen svikt ble skadelidtes anke forkastet.

Du kan lese hele dommen her

KLCO, 15.06.2018