NY DOM HR-2018-1612-A: anvendelse av Forsikringsavtaleloven § 18-5 annet ledd.
Forsikringsselskapet avslo erstatningskrav under en personforsikring etter en ulykke 1.11.2007. 12.12.2013 påberopte selskapet foreldelse etter fal. § 18-6, tredje ledd. Fristen ble senere utsatt til 1.9.2014. Foreldelse ble avbrutt ved klage til FinKN 19.8.2014.
Skadelidte fikk støtte fra FinKN sitt sekretariat i brev av 10.10.2014. Selskapet tilbød 3.11.2014 delvis utbetaling av erstatningskravet, men fremholdt samtidig at ytterligere krav måtte fremsettes ved stevning eller klage til FinKN innen seksmånedersfristen i fal. § 18-5, annet ledd. FinKN informerte skadelidtes advokat om at saken var ferdig behandlet 10.11.2014.
Skadelidte innga stevning 4.9.2015. Forsikringsselskapet anførte at krav var foreldet etter seksmånedersfristen, jfr. fal. § 18-5, annet ledd. Skadelidte anførte at det var ettårsfristen etter tvl. § 22 nr. 1 som i den foreliggende situasjon regulerte foreldelsen og at foreldelse derfor ikke var inntrådt.
HR kom til at selskapet i et tilfelle som det foreliggende ikke kunne forkorte ettårsfristen etter tvl. § 22 nr. 1 ved anvendelse av fal. § 18-5, annet ledd. Med henvisning til at bestemmelsen i fal. ikke var utformet med tanke på den aktuelle situasjon fant HR at det ville gi den rettsteknisk klareste regelen at selskapet ikke kunne sette en ny seksmånedersfrist. HR trakk også frem at § 18-5, annet ledd er taus hva gjelder virkningen av fristavbrytelsen og at regelen har vært kritisert i juridisk teori.
KLCO, 05.09.2018