Oslo tingrett frifant den 14.05.20 et forsikringsselskap for krav om erstatning som følge av yrkessykdom.
Saken gjaldt spørsmål om årsakssammenheng mellom støypåvirkning i arbeid og nedsatt hørsel, tinnitus og psykiske skadefølger. Videre hvilke krav til bevis som kreves for å konstatere årsakssammenheng mellom støybelastning og tinnitus.
Kravstiller var offshorearbeider i perioden 2003 – 2015 og hadde varierte arbeidsoppgaver som bl.a mekaniker, helikopterlandingsoffiser og brannvakt. Han hadde et sammensatt sykdomsbilde med ulike helseplager, herunder otosklerose som kunne forklare hørselsnedsettelse og tinnitus.
Kravstiller er i dag 100 % ufør som følge av helseplager i form av tinnitus, psykiske plager, søvnløshet, depresjon og kognitive plager. Første sykemelding i perioden som ledet til varig uførhet var forårsaket av andre helsemessige forhold enn tinnitus med følgeplager. Nav godkjent en larmskade med følgeskadene tinnitus og psykiske plager som yrkessykdom. Uføretrygd er tilstått med 50 % yrkesskadefordeler.
Tingretten presiserer at bevisvurderingen må ta utgangspunkt i de generelle prinsippene som Høyesterett har trukket opp i flere dommer, hvor spesielt begivenhetsnære bevis tett opp til den handling som foretas skal tillegges størst vekt.
Retten foretar en konkret vurdering av om hørselsnedsettelsen skyldes støybelastning. Det ble i den forbindelse lagt stor vekt på audiometrimålinger og flere sakkyndige uttalelser. Tingretten konkluderer med at det foreligger en liten støyindusert hørselsskade på høyre øre, og at bare en mindre del av hørselstapet på venstre øre er støyindusert. Det vesentligste av hørselstapet på venstre øre skyldes en mekanisk komponent (ikke støyindusert), otosklerose.
Tingretten tar deretter utg.pkt. i yfl. § 11 (2) bokstav b jf. ftl. § 13-4 (2) og vurderer om det støyinduserte hørselstapet er årsak til skadelidtes tinnitus. Tingretten viser til at tinnitus kan ha mange ulike årsaker, og at det ved mistanke om støyindusert tinnitus først må utelukkes ikke- auditive årsaker. Videre viser tingretten til at de alminnelige beviskrav gjelder ved vurdering av årsakssammenheng mellom larmskade og tinnitus - mer enn 50 % sannsynlighet for at larmskaden er årsak til tinnitus.
Tidsmessig sammenheng mellom påvist hørselstap og tinnitus tillegges størst vekt. I denne saken var det sammenfall i tid mellom hørselstap og utvikling av otosklerose og tinnitus. Det ble vist til at kravstiller har tvilsrisikoen for omfang av støyeksponering og at motstridende opplysninger om omfang av støyeksponering går utover kravstiller.
Tingretten sammenfatter sin vurdering av årsakssammenheng mellom nedsatthørsel og tinnitus slik; «Retten finner det ikke bevist av NN var utsatt for støyeksponering med skadepotensiale i betydelig deler av arbeidsdagen. Det vesentligste av hørselstapet skyldes otosklerose, og hørselstap på grunn av otosklerose fører ofte til tinnitus. Samtidig er idet ingen opplysninger om tinnitus og støyplager i samtidsdokumentasjonen som foreligger i form av omfattende materiale fra NNs kontakt med helsevesenet fra perioden han arbeidet offshore, før tinnitus og støyplager nevnes i 2014. Det vises videre til at tinnitus er mest fremtredende på venstre øre hvor det er otosklerose».
Tingretten uttaler videre at retten ikke er bundet av Nav sin vurdering, og at Tinnitus-dommen,
Rt-2009-1427, ikke sier noe om kravene til årsakssammenheng mellom støybelastning i arbeid og nedsatt hørsel og tinnitus.
Tingretten gir også noen generelle og prinsipielle betraktninger rundt spørsmålet om tinnitus er omfattet av yfl. § 11 bokstav c om tinnitus som selvstendig skadefølge uten nedsatt hørsel som følge av støybelastning over tid. Tingretten viser til at tinnitus fremstår som en belastningslidelse og at belastningslidelser er unntatt fra dekning etter ftl § 13-3 (3).
Retten uttaler: «Folketrygdloven § 1-4 annet ledd jf. yrkessykdomsforskriften § 1D som også omfatter tinnitus og psykiske plager som følgeskade til nedsatt hørsel som følge av støybelastning, må anses som et unntak fra folketrygdloven § 13-3 tredje ledd. Sammenhengen med folketrygdloven § 13-3 tredje ledd tilsier at sykdom eller skade som følge av støybelastning er uttømmende regulert i folketrygdloven § 13-4 annet ledd, jf. yrkessykdomsforskriften § 1D».
Tingrettens dom står i god sammenheng med Høyesterettspraksis som slår fast at sykdommer som (alene) er en følge av belastningslidelser over tid ikke er omfattet av yrkesskadeforsikringsloven § 11 bokstav c , jf. Rt-2011-368 (40).
Retten frifant selskapet begrunnet i at det ikke var årsakssammenheng mellom en støyindusert komponent av hørselstap og tinnitus. Retten fant det derfor ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om det var en erstatningsrettslig vernet årsakssammenheng mellom yrkessykdommen og de psykiske helseplagene og ervervsproblemene som fulgte av disse. Forsikringsselskapet anførte at det uansett ikke foreligge noe slikt vern: Årsaksrekken ville eventuelt være slik at støybelastningen i arbeid direkte førte til en larmskade. Tinnitus ville da maksimalt være en indirekte og avledet skadefølge og de psykiske plagene ville så igjen være en indirekte og avledet følge av denne indirekte og avledete følgen. Både i relasjon til tinnitusen og i relasjon til de psykiske plagene var utviklingen påvirket av forhold som lå utenfor selve belastningen som var grunnlaget for yrkessykdommen. Da tilsier Høyesteretts dom i Rt-2007-172 at de avledete og indirekte konsekvensene ikke har erstatningsrettslig vern.
Dommen kan i sin helhet leses her.
Saken ble på vegne av forsikringsselskapet prosedert av advokat Tone Lenvik.