Det har vært behandlet flere saker for domstolene og i Finansklagenemnda (FinKN) der selskapet har anført at forsikringsavtalen er ugyldig fordi den forsikrede interessen er ulovlig. Selskapene har fått medhold i noen dommer, men i nemndspraksis har nemndas flertall i de fleste sakene kommet til at det ikke forelå en ulovlig interesse.

FinKN har i 2020 avsagt to grundige og interessante nemndavgjørelser – FinKN-2020-377 og FinKN-2020-528 – som gjelder forsikring av ulovlig interesse. I begge avgjørelser ble den forsikrede interesse ansett ulovlig, med det resultat at forsikringsgiver ikke var forpliktet til å utbetale erstatning. I det følgende gis det en fremstilling av FinKN-2020-377.

FinKN-2020-377 behandler spørsmålet om et erstatningskrav utløst av en straffbar handling er en ulovlig interesse som ikke kan erstattes over ansvarsforsikring, jf. NL 5-1-2. Etter forarbeider og doms-/nemndspraksis har den ulovlige interessen omfattet tilfeller der denne gjelder sikredes økonomiske interesse i en forsikret ting som enten er ansett ulovlig i seg selv, eller at besittelsen var ulovlig. Avgjørelsen skiller seg dermed fra tidligere praksis og viser at ugyldighet som følge ulovlig interesse også kan ramme erstatningskrav over ansvarsforsikring.

I avgjørelsen ble også ansvarsforsikringens unntak for erstatningsansvar som skyldes straffbare handlinger ansett å være i strid med fal. § 4-9.

Rettspraksis som behandler «ulovlig interesse» er svært begrenset. Det er avsagt en Høyesterettsdom RT-2006-328, og noen få underrettsdommer. Avgjørelser fra FinKN er rådgivende og er derfor i utgangspunktet ikke bindende for partene. Nemndspraksis kan være en relevant rettskilde og vil ofte være veiledende for rettstilstanden før en sak bringes inn for domstolene. Dette tilsier at nemndspraksis innenfor dette tema kan gi god veiledning for rettsanvendelsen, og FinKN-2020-377 er etter mitt syn slik avgjørelse.

Forsikringsavtaleloven (FAL) inneholder ingen regler om ulovlig interesse. Den tidligere FAL-1930 § 35 oppstilte imidlertid et forbud mot forsikring av ulovlig interesse. En ulovlig interesse kunne ikke forsikres og var derfor ugyldig. Regelen om ugyldighet ved forsikring av ulovlig interesse har i dag hjemmel i NL 5-1-2, jf. NOU 1987:24 s. 111-112, Rt. 2006 s. 328 og bl.a. FinKN-2012-601.

FinKN-2020-377:

Saken gjelder krav om dekning av idømt erstatningsansvar over ansvarsdekning tilknyttet innboforsikring. Selskapet avslo erstatning med henvisning til at forsikringen ikke dekker erstatningsansvar som skyldes straffbare handlinger. Vilkårene for ansvarsforsikringen hadde unntak for erstatningsansvar for oppreisning, og erstatningsansvar som skyldes straffbare handlinger.


Faktum som lå til grunn for erstatningskravet var at sikrede slo skadelidte i ansiktet med knyttet neve, slik at han falt bakover og ble påført skallebrudd og blødning i hjernen. Sikrede ble i lagmannsretten frifunnet for overtredelse av strl. § 274 annet ledd, jf. § 273, grunnet nødverge. Sikrede ble imidlertid dømt til å betale oppreisningserstatning, jf. skl. § 3-5, og erstatning for økonomisk tap, jf. skl. § 3-1, og fremmet krav over ansvarsforsikringen.

Forholdet til fal. § 4-9

Nemnda vurderer først unntaksbestemmelsen i vilkåret og forholdet til fal. § 4-9. Nemnda legger til grunn at unntaket for oppreisningserstatning regulerer det tapet som er omfattet av forsikringen, og at vilkåret ikke er i strid med fal. § 4-9.

Nemnda konstaterer at unntaket for straffbare handlinger gjelder uavhengig av skyld hos sikrede, og at det rammer ethvert ansvar for forsettlige, grovt uaktsomme og uaktsomme straffbare handlinger.

Under ansvarsforsikring er det ansvaret som utgjør forsikringstilfellet, og sikredes fremkallelse forsikringstilfellet og de skyldkrav som gjelder er regulert i fal. § 4-9. Nemnda legger til grunn at bestemmelsen er preseptorisk og innebærer at ansvarsforsikring – etter lovens ordlyd - skal omfatte grov uaktsom og uaktsom fremkallelse av forsikringstilfellet.

Nemnda drøfter om fal. § 4-9 ikke gjelder for straffbare forhold. Det fastslås at hverken forarbeider eller juridisk teori omtaler dette, og at NL 5-1-2 vil ramme de alvorligste straffbare forhold. Det avgjørende for Nemnda blir da at unntaket rammer alle straffbare forhold generelt uavhengig av den straffbare handlingens karakter, og at den gjør et for stort inngrep i skadelidtes og sikrede beskyttelse etter § 4-9. Ut fra dette mener nemnda at unntaket er i strid med fal. § 4-9.

NL 5-1-2

I vurderingen av om tilfellet rammes av forbudet mot forsikring av ulovlig interesse gir nemnda en grundig gjennomgang av NL 5-1-2, og relevante rettskilder for forståelsen av bestemmelsens innhold og praktisering.

Nemnda presiserer at NL 5-1-2 rammer avtaler som strider mot lov og ærbarhet, men at den også rammer avtaler som i seg selv er akseptable eller lovlige, dersom disse er tilknyttet et betent eller ulovlig hovedforhold. Ifølge nemnda kan dette uttrykkes slik at når hovedforholdet er "reprobert", blir sideavtalene ugyldige.

Med bakgrunn i forarbeider, rettspraksis, og nemndspraksis, legger nemnda til grunn at spørsmålet om ugyldighet etter NL 5-1-2 må avgjøres etter en konkret vurdering, der de relevante momenter for vurderinger er: · Graden av ulovlighet · Forbindelsen mellom det ulovlige forholdet og den forsikrede interesse · Sammenhengen mellom det ulovlige forholdet og skaden, samt · Sikredes kunnskap om det ulovlige forholdet

Nemnda presiserer at det ikke er en forutsetning at det er reist straffesak mot sikrede, jf. RT- 2006-328 (avsnitt 44), og at spørsmålet om det foreligger en ulovlig handling må vurderes med bakgrunn i alminnelige sivilrettslige bevisbyrderegler, jf. AKN-2214.

Graden av ulovlighet

Nemnda til grunn at tiltalen gjaldt straffeansvar for forsettlig kroppsskade eller grov kroppsskade etter strl. § 274, jf. § 273, men at det ikke ble reist tiltale for uaktsom kroppsskade etter strl. § 280.

Nemnda viser til at både lagmannsretten og Høyesterett kom til at sikrede handlet med grov uaktsomhet, og at handlingen dermed er straffbar etter § 280, som krever simpel uaktsomhet. Nemnda vurdere om nødvergeregelen kommer til anvendelse, og legger til grunn at sikrede kunne vært straffet etter strl. § 280 selv om han frifinnes etter nødvergeregelen i forhold til strl. § 274, jf. § 273. Nemnda mener derfor at forutsetningen om ulovlig handling er til stede i forhold til NL 5-1-2, og at strafferammen tilsier at graden av ulovlighet kan sammenliknes med graden av ulovlighet i RT-2006-328.

Sikrede anførte at hans erstatningsansvar må likestilles med en forsikret interesse som har et «ulovlig anstrøk» jf. blant annet FinKN-2014-461, der nemnda aksepterte forsikring av smykker som var importert uten å betale toll, og at bilansvarsforsikring omfatter enhver overtredelse av veitrafikkloven.

Nemnda peker på at man i praksis har lagt til grunn en sondring mellom brudd på den alminnelige straffelov, som representerer et alvorlig lovbrudd, og brudd på spesiallovgivningen i form av f.eks. regler om toll og avgifter, som mer kan sees som "ulovlig anstrøk", jf. Wilhelmsen s. 191 flg. Nemnda viser også til bal. § 12 b om regress mot føreren dersom han "hadde teke rådvelde over vogna med brotsverk eller medverka til at vogna vart brukt endå han visste at ho var fråvend rette innehavaren med brotsverk". Dette illustrerer etter nemnds syn at selv et preseptorisk ansvarssystem som bal. oppstiller begrensninger i den beskyttelsen sikrede kan få.

Forbindelsen mellom det ulovlige forholdet og den forsikrede interesse

Nemnda presiserer at det etter forarbeider og doms-/nemndspraksis er sikredes økonomiske interesse i en forsikret ting som enten er ansett ulovlig i seg selv, eller at besittelse av dem var ulovlig.

Nemnda legger til grunn at i ansvarsforsikring vil sikredes økonomiske interesse bestå i å slippe å betale erstatning, og at erstatningskravet i seg selv ikke er ulovlig. Dette kan etter nemndas oppfatning sammenlignes med at gjenstanden for en tingforsikring ikke er ulovlig i seg selv, slik tilfellet er med narkotiske stoffer og forfalskede bukser. Den handlingen som førte til erstatningskravet er derimot i utgangspunktet omfattet av strl. § 280 om uaktsom forvoldelse av betydelig skade på kropp og helse.

Nemnda mener at erstatningskrav utløst av en straffbar handling kan sammenlignes med å erverve en eierinteresse gjennom en ulovlig handling. I begge tilfelle er den ulovlige handlingen en forutsetning for at den forsikrede interessen kan bli etablert: uten heleri ingen økonomisk interesse i bilen, uten uaktsom kroppsskade ikke noe erstatningsansvar. Dette tilsier etter nemndas vurdering at et erstatningskrav utløst av en handling som er straffbar etter strl. § 280 er en ulovlig interesse.

Sikrede anførte at den økonomiske interessen i erstatningskravet er skadelidtes legitime interesse i å få dekning for sitt krav.

Nemnda er ikke enig i dette, og viser til at interessen som gjenstand for forsikring tilkommer den som er sikret, og den sikrede i ansvarsforsikring er skadevolder, jf. fal. § 1-2 c). Dette må gjelde selv om skadelidte har et direkte krav mot selskapet etter fal. § 7-6 første ledd. Nemnda påpeker dessuten at selskapets ansvar ikke rekker lenger enn det som følger av forsikringsvilkårene, og forsikringsvilkårene har et preseptorisk unntak for forsikring av ulovlig interesse. Dette må også skadelidte akseptere.

Sammenhengen mellom det ulovlige forholdet og skaden

Nemnda legger til grunn at det er direkte årsakssammenheng mellom det ulovlige forholdet og ansvaret.

Sikredes kunnskap om det ulovlige forholdet

Lagmannsretten har ifølge nemnda lagt til grunn at sikrede utviste grov uaktsomhet, og forholdet var derfor sterkt klanderverdig.

Ut fra dette mener nemnda at dekning av ansvar utløst av sikredes handling i dette tilfellet ville medføre forsikring av ulovlig interesse. Selskapet er da ikke ansvarlig. Avgjørelsen er enstemmig.

***

Ved behandlingen deltok nemndleder Trine-Lise Wilhelmsen. Trine-Lise Wilhelmsen har siden 1995 vært professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, tilknyttet Nordisk Institutt for Sjørett. Trine-Lise Wilhelmsen har skrevet en artikkel om forsikring av ulovlig interesse. Artikkelen er publisert i Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett, årgang 13, nr. 3, 2016, s. 183-210.

Erik
Erik Fjeldstad, 20.01.2021