– Hvem skal dekke advokatutgiftene dine ved klage på offentlige myndigheter?
I dag er hovedregelen at en part har krav på å få dekket nødvendige kostnader for å få forvaltningen til å endre et vedtak. I et nytt forslag fra regjeringen i proposisjonen til ny forvaltningslov foreslås det å skjære ned på hva en part kan kreve dekket av utgifter for å angripe ugyldige pålegg eller avslag.
I praksis er det stort sett snakk om utgifter parten har ved å engasjere advokat. Slik reglene er i dag, skal forvaltningen betale advokatregningen hvis parten ved hjelp av advokat får forvaltningen til å gå tilbake på sitt opprinnelige vedtak. Det nye forslaget går blant annet ut på at forvaltningens ansvar skal begrenses til de offentlige salærsatsene. Disse ligger normalt langt under hva en part reelt sett må regne med å betale for å engasjere en advokat. De offentlige salærsatsene benyttes i dag for forsvarere og bistandsadvokater i straffesaker og i saker om fri rettshjelp samt blant annet pasientskader. Disse salærsatsene har i mange år vært under hardt angrep fra blant annet forsvarsadvokatene som ikke har anledning til å kreve ytterligere betaling fra klienten/parten. I forvaltningssaker er dette annerledes, hvor man har rett til å bruke og selv velge advokat, men hvor utgangspunktet er at man selv må betale advokaten. Hvis man vinner frem mot det offentlige, kan man imidlertid kreve å få utgiftene dekket fullt ut så lenge utgiftene antas å ha vært nødvendige.
Hvis regjeringens lovforslag går gjennom, vil utvalget av advokater som vil påta seg oppdraget trolig bli sterkt begrenset fordi få advokater vil påta seg oppdrag på slike betingelser. Alternativt vil klienten/parten måtte dekke selv den delen av advokatsalæret som overstiger den offentlige satsen. I praksis vil dette hindre mange fra å bruke advokathjelp mot forvaltningen ettersom dette heller ikke er saker som dekkes av rettshjelpsforsikringen som de fleste har i sine hjem- og villaforsikringer.
I mange andre land har man egne forvaltningsdomstoler som skal sikre en uavhengig og upartisk rettsprosess. Det har vi ikke i Norge, hvor vi er henvist til klagebehandlingen i forvaltningen som i første omgang er en del av det apparatet som traff avgjørelsen i første omgang. Mange har dårlig erfaring med denne formen for klagebehandling. Det er mulig i noen tilfeller å gå til domstolene etter at den forvaltningsmessige klagemuligheten er oppbrukt, men dette skjer i praksis i svært få tilfeller. Til sammenligning med Sverige utgjør forvaltningssaker for domstolene i Norge kun 5% sammenlignet med Sverige, og 10% sammenlignet med snittet i Europa. Det kan nok være grunn til å betvile at den norske forvaltningen er så mye bedre enn i andre land. Professor Hans Petter Graver har nylig i et debattinnlegg i Aftenposten reist spørsmål om regjeringens forslag til lovendring kan være et brudd på EØS-retten, hvor man som part har krav på full erstatning for en ulovlig restriksjon, og hvor man skal ha muligheter til å forsvare seg mot slikt. Det kan derfor hevdes at EØS-retten ikke oppfylles hvis ikke parten får dekket nødvendige utgifter fullt ut. Graver tar til orde for at myndighetene enten må tilby en ordning som gir parten en reell og gratis adgang til uavhengig rettslig prøving tilsvarende den svenske ordningen, alternativt så må man dekke partens utgifter til å få endret vedtaket i forvaltningen. Regjeringen legger nå opp til å frata parten begge deler, noe blant annet professor Graver hevder er urettferdig, og også muligens heller ikke lovlig i europeisk rett. Det gjenstår å se hvilke faktiske endringer vi får i forvaltningslovgivningen.
Trond Werner Lunde
Advokat/senior partner