Høyesterett har avsagt dom som gir veiledning for avgrensningen av hvilke interesser som har erstatningsrettslig vern.
Syv prostituerte kvinner fremmet krav om erstatning for økonomiske tap for skader og traumer de ble påført etter å ha blitt ranet, og ikke kunne selge seksuelle tjenester i en kortere periode etter ranene.
Dom ble avsagt med dissens 3-2. Høyesteretts flertall kom til at tap av prostitusjonsinntekt ikke har erstatningsrettslig vern. Et mindre tall på to dommere mente at slike tap har erstatningsrettslig vern på linje med andre individuelle ervervstap.
Flertallet v/førstvoterende presiserer at det generelle utgangspunkt og den overordnede problemstilling for vurderingen er om interessen fortjener rettsordenens beskyttelse, ikke om det er grunnlag for å gjøre unntak fra et erstatningsvern. Retten viser her blant annet til Rt-2013-1689 (fostervannsdiagnostikk). Hvorvidt en interesse har erstatningsrettslig vern må bero på en bred helhetsvurdering, og en konkret bedømmelse av hensynet til de skadelidtes og samfunnets interesser vurdert generelt.
I vurderingen tar flertallet utgangspunkt i at prostitusjon er klart uønsket fra samfunnets side og at lovgivningen kriminaliserer handlinger som kan knyttes til slik virksomhet. Salg av seksuelle tjenester er ikke straffbart av hensyn til de prostituerte selv, som anses for å være en svak og utsatt gruppe. Etter flertallets syn taler dette imot at tap av fremtidige inntekter fra prostitusjon skal ha et erstatningsrettslig vern.
Førstvoterende påpeker dessuten at saken gjelder erstatningssituasjonen ved et kortvarig tap av prostitusjonsinntekter, det vil si et tap av forbigående karakter, og at det ved tap av ervervsevne over lengre tid ikke kan utelukkes at et vern for fremtidstap etter alminnelige kriterier.
I den konkrete vurderingen legges det særlig vekt på at fremtidig inntektstap forutsetter fremtidige kjøp av seksuelle tjenester, noe som innebærer at den som betaler for tjenesten må begå en straffbar handling. Ut fra sammenhengen i rettssystemet er det etter rettens syn vanskelig å bygge et rettskrav på et slikt utgangspunkt.
Førstvoterende fremhever at prostitusjonsmarkedets karakter overskygger de negative konsekvenser et manglende vern får for den enkelte skadelidt. Det overskygger også at det kan virke støtende at en skadevolder ikke skal måtte gjøre opp for den prostituertes forbigående tap av fremtidsinntekter.
Mindretallet har et annet syn både på det rettslige utgangspunktet og på den konkrete vurderingen.
Utgangspunktet for mindretallets vurdering er at skadelidtes individuelle ervervstap reguleres av skadeserstatningsloven § 3-1, og at det må oppstilles et unntak fra denne bestemmelsen dersom kvinnene ikke skal få sine tap erstattet.
I den konkrete vurderingen legger mindretallet avgjørende vekt på at inntekt fra prostitusjon er lovlig inntekt. Inntekten kan ikke inndras av myndighetene, og den er, som andre inntekter, undergitt skatte- og avgiftsplikt. Sammenhengen i lovgivningen tilsier at tap av denne inntekten må kunne kreves erstattet av en skadevolder. Det fremheves også at lovgivningen bygger på en grunntanke om at de prostituertes rettsstilling ikke skal rammes av at andre begår lovbrudd i forbindelse med at prostitusjonen foregår.
Mindretallet legger også stor vekt på at prostituerte er en risikogruppe som har et særlig behov for rettsvern, og at deres inntektstap derfor bør ha samme erstatningsrettslige vern som andres inntektstap. Mindretallet kan heller ikke se at et slikt vern vil bidra til at prostitusjon alminneliggjøres eller letter tolereres i samfunnet. På denne bakgrunn kommer mindretallet til at det ikke er grunnlag for å unnta tapte prostitusjonsinntekter fra erstatningsrettslig vern.
Du kan lese hele dommen her.
KLCO, 19.12.2017