Saken gjelder krav på erstatning for strafforfølgning som har endt i frifinnelse. Spørsmålet som ble behandlet av Høyesterett var om en deltaker i et indre selskap kan kreve erstattet tapt overskuddsandel i selskapet.
I de årene saken hadde vart, hadde deltakerens andel av overskuddet i det indre selskapet blitt redusert som følge av arbeidet hans med straffesaken.
Staten v/Justis og beredskapsdepartementet gjorde gjeldende at skadelidte ikke kan få tapet dekket da dette må anses som et tap oppstått på selskapets hånd, jf. Rt-2004-1816 (skiltmaker). I nevnte dom ble en aksjeeier ikke tilkjent erstatning for tap som rammet aksjeselskapet, og det ble anført at tilsvarende må gjelde for deltaker i et indre selskap. Det nærmere begrunnelsen for dette er at det også for selskapsdeltakere må skilles mellom selskapets tap og den enkelte deltakers særtap, og at skadelidtes tap er avledet av selskapets tap og korresponderer med det. Det ble anført at skiltmakerdommen bare er en avgjørelse av hvem taper rammer, og at tapets art ikke er av betydning.
I avsnitt 49 presiserer førstvoterende problemstillingen som ble avklart i skiltmakerdommen. Det sentrale spørsmålet var om det er erstatningsrettslig vern for tapte fremtidige inntekter som ikke kom i form av lønnsinntekt eller næringsinntekt i enkeltmannsforetak, men i form av avkastning – utbytte – fra et aksjeselskap som den skadelidte var ansatt og hadde eierinteresser i. Spørsmålet gjaldt altså verdiskapning i aksjeselskapet som kom av aksjeeierens arbeidsinnsats, og som gikk ut over utbetalt lønn.
Det fremheves i avsnitt 50 at flertallet i skiltmakerdommer kom til at skadelidte bare kunne kreve erstattet det tap som rammet ham selv, og ikke tapet som rammet selskapet. Det ble tillagt avgjørende vekt at aksjeselskapet er et selvstendig rettssubjekt som er forskjellig fra aksjeeierne. Aksjeeieren kunne ikke kreve erstattet tapet som direkte rammet selskapet i form av tapt omsetning selv om dette på kort eller lang sikt ville redusere utbytte til aksjeeierne.
Førstvoterende bemerker i avsnitt 51 også at skiltmakerdommen gjaldt eierinntekt - verdiskapning for selskapet ut over utbetalt lønn, og at det i begrunnelsen var et sentralt poeng at man må ta konsekvensen av den valgte selskapsformen. Dette synes å forutsette at tap av inntekt man har på annet grunnlag enn deltakelse i selskapet, er et særtap. På denne bakgrunn legger førstvoterende til grunn at skiltmakerdommen ikke løser aktuelle sak.
Høyesterett gjør så en konkret vurdering av den overskuddsandelen som er krevd erstattet. Førstvoterende legger til grunn at overskuddsandelen fastsettes individuelt og uavhengig av om partneren har aksjer i hovedselskapet, og uavhengig av størrelsen på innskuddet i det indre selskapet. Det fremheves også at fordelingen mellom utbetalt arbeidsinntekt og overskuddsandel er valgt av skatte- og trygdemessige årsaker, og er ikke en konsekvens av selskapsformen (avsnitt 54 og 55).
Førstvoterende legger til grunn at erstatningskravet for faktisk tapt overskuddsandel ikke er basert på inntektsbortfall hos selskapet, men på endret internfordeling av overskuddet mellom partnerne. Tapet som kreves erstattet utgjør reduksjonen i partneres personlige krav mot selskapet basert på kontrakt. Realiteten er at partnerens reduserte innsats som følge av straffeforfølgningen har resultert i redusert partnerinntekt for ham personlig, og at fellesskapet ikke er belastet for at han ikke fungerte optimalt. Det er heller ikke påvist at selskapet er påført tap som følge av straffeforfølgningen. (avsnittene 56-58).
På denne bakgrunn kommer førstvoterende til at A har lidt et tap uavhengig av om selskapet er påført skade/, og at dette representert et tap som kunne kreves erstattet etter strpl. § 444 første ledd bokstav a (avsnitt 59).
Du kan lese hele dommen her
KLCO, 11. November 2019