1. Innledning

Saken gjelder krav om pasientskadeerstatning etter unntaksbestemmelsen i pasientskadeloven § 2 tredje ledd om særlig stor eller uventet skade. Spørsmålet for Høyesterett er om det foreligger ansvarsgrunnlag etter denne bestemmelsen.

Bestemmelsen pålegger ansvar for skade forårsaket av helsehjelp på objektivt grunnlag hvis vilkårene er oppfylt, og er et unntak fra hovedregelen om ansvar etter pasientskadeloven § 2 første og annet ledd.

Høyesterett har etter en helhetsvurdering av vilkårene i § 2 tredje ledd kommet til at det ikke foreligger ansvarsgrunnlag etter bestemmelsen. Dommen er enstemmig.

Dommen gir viktige avklaringer for bruken av unntaksbestemmelsen.

2. Kort om skaden

Pasienten ble operert for plager med urinlekkasje/-inkontinens. Etter operasjonen fikk pasienten en smertelidelse på forsiden og utsiden av låret som følge av klem eller strekk i en nerve i lyskebåndet. Skaden oppstod sannsynligvis da hun lå i gynekologisk leie under operasjonen, og det dreier seg om en såkalt leiringsskade. Skaden har medført en medisinsk invaliditet opp mot ca. 30 %.

3. Rettslig utgangspunkt for vurderingen

Høyesterett (HR) tar som utgangspunkt at bestemmelsen er en snever unntaksregel basert på angitte kriterier, at det dreier seg om en sikkerhetsventil som skal brukes med forsiktighet, og at den ikke gir anvisning på en fri rimelighetsvurdering. HR viser her til Rt-2013-653 cellegift avsnitt 33.

I dommens avsnitt 31 presiseres rettslige vurderingstemaer for bestemmelsen. De sentrale momentene for vurderingen er viktigheten av inngrepet (indikasjonsstillingen), skadehyppigheten og skadens omfang. Vurderingen munner så ut i en helhetsvurdering av om det foreligger et markert misforhold mellom skaden og pasientens sykdom, som dermed ligger utenfor det pasienten må akseptere, jf. HR-2017-2270-A urininkontinens I avsnitt 34 og 35.

Dersom skadeomfanget er uforholdsmessig stort sett i forhold til indikasjonsstilling og skaderisiko, gis det erstatning. Dette kan ifølge HR formuleres som et spørsmål om tålegrensen er overskredet.

4. Vurderingstema 1 - Indikasjonsstilling

Det rettslige utgangspunktet for vurderingen er angitt i avsnitt 32. Hvor mye pasienten må tåle, avhenger blant annet av hvor god grunn det var til å foreta behandlingen som har ledet til skaden. Dreier det seg om alvorlig sykdom, må man akseptere større risiko enn hvor det er en mindre alvorlig lidelse.

I den konkrete vurdering av indikasjonsstillingen (avsnittene 33-34) kommer HR til at denne ligger på et mellomnivå, betydelig lavere enn ved behandling av livstruende lidelser, men høyere enn ved behandling knyttet til plager som pasienten kan leve ganske greit med.

5. Vurderingstema 2 – «Særlig stor» skade

I vurderingen av om skaden er «særlig stor» (avsnittene 35-45) presiserer HR at selv om loven viser til pasientskade som er «særlig stor eller særlig uventet», så dreier det seg ikke om to alternative vilkår, men om to momenter som inngår i en totalvurdering, jf. urininkontinens I-dommen avsnitt 34. Det fremheves også at omfanget av skaden ofte vil stå sentralt i helhetsvurderingen, og at det ved denne vurderingen er vanlig å utgangspunkt i den varige medisinske invaliditeten fastsatt av medisinsk sakkyndig.

Staten gjorde gjeldende at det var etablert en fast praksis i Pasientskadenemnda som blant annet gitt ut på at det bare helt unntaksvis vil være grunnlag for å anvende bestemmelsen når pasientskaden er lavere enn mengruppe 3 (35-44%). Pasienten anførte at det ikke er grunnlag i rettskildene for å anvende en bestemt nedre grense og heller ikke noen veiledende terskel.

HR uttaler til dette at bruk av et fast utgangspunkt for vurdering av skadens størrelse kan fremme forutsigbarhet og bidra til likebehandling, og at det har gode grunner for seg å bygge på den varige medisinske invaliditeten (avsnitt 39). HR finner nivået (35%) rimelig, og at
nivået reflekterer at skaden må være betydelig for at ansvar skal bli aktuelt, samtidig som det også viser at det er rom for erstatning selv om virkningene av skaden ikke er blant de aller mest alvorlige. Det legges i denne sammenheng også vekt på Pasientskadenemndas langvarige og konsekvente praksis. (Avsnitt 40)

I avsnitt 41 presiserer førstvoterende at han ikke er enig i at det kan legges avgjørende vekt på skaden størrelse da dette bare er ett av flere momenter i en helhetsvurdering, og det indikerte nivået kan derfor ikke være mer enn et utgangspunkt.

I vurderingen av skadens størrelse legges de sakkyndige vurderinger til grunn, og at varig medisinsk invaliditet er opp mot 30 %.

I tillegg skal medisinsk invaliditet som følge av grunnlidelsen trekkes inn i vurderingen (avsnitt 44), men i dette tilfellet hadde ikke pasienten noen inngangsinvaliditet av betydning, og da problemstillingen heller ikke var nærmere prosedert går ikke HR inn på dette temaet.

I avsnitt 45 konkluderes det med at skaden ikke kan betegnes som «særlig stor», men at skadens omfang i seg selv ikke er til hinder for å tilkjenne pasientskadeerstatning.

6. Vurderingstema 3 – «Særlig uventet» skade

I vurderingen av om skaden var «særlig uventet» kommer førstvoterende til at vurderingstemaet som hovedregel skal knyttes til den spesifikke skaden som har oppstått, men at det ikke er grunnlag for å begrense vurderingen til skade på en bestemt nerve eller
bestemte årsaksmekanismer. Det er tilstrekkelig at skaden ikke er atypisk, men «ligger i
risikoens retning». Det som først og fremst har betydning, er ikke det presise medisinske årsaksforholdet, men om skaden etter sin art og omfang ligger helt utenfor det som er påregnelig (avsnitt 51).

Anvendt på aktuelle saksforhold presiseres det i avsnitt 52 at vurderingen må knyttes
til risikoen for nerveskade med alvorlige konsekvenser som følge av operasjonen. I lys av
inngrepets relativt korte varighet var også denne risikoen lav – på «promillenivå». Praksis
tilsier imidlertid at listen for å anse en skade som «særlig uventet», ligger høyt.

HR tar ikke konkret stilling til om skaden var «særlig uventet» men legger til grunn at det dreier seg om et grensetilfelle, og presiserer at det ikke er et selvstendig vilkår – men et
moment i en helhetsvurdering (avsnitt 53).

7. Betydningen av det ikke var informert om skaderisikoen

Partene var enige om at det ikke var brudd på informasjonsplikten når pasienten
ikke ble informert om risikoen for nerveskade. Pasientene gjorde imidlertid gjeldende at det
likevel skal legges vekt på at hun ikke fikk slik informasjon på forhånd.

Til dette uttaler førstvoterende i avsnitt 56 at er informasjonsplikten overholdt, kan man ikke samtidig legge til grunn at pasienten ikke har fått «tilstrekkelig informasjon». Dette momentet vil følgelig bare kunne trekkes inn i vurderingen dersom det er gitt tilstrekkelig informasjon, og da som et argument mot ansvar. Konklusjonen blir da at forholdet ikke kan tillegges vekt.

8. Helhetsvurderingen – er tålegrensen nådd?

HR gjør så en samlet vurdering av de vilkår/momenter bestemmelsen oppstiller:

Førstvoterende tar utgangspunkt i at skaden er medført en medisinsk invaliditet på opp mot 30%, men at dette er lavere enn utgangspunktet på 35%. Dette utgjør tilsier at tålegrensen ikke er nådd (avsnitt 58).

Det presiseres at plagene som følge av grunnlidelsen må tas i betraktning. Disse var ifølge førstvoterende vesentlig for pasientens livskvalitet, selv om det ikke er fastsatt noen medisinsk invaliditet (avsnitt 59). Dette trekker også i retning av at tålegrensen ikke er nådd.

Pasienten må leve med smerteplagene i mange år og kan ikke lenger arbeide i full stilling, i tillegg mangler det ikke mye på at skaden må anses uventet. Disse forholdene tilsier at tålegrensen er nådd (avsnitt 60-61).

Selv om risikoen for skade var lav legges det i helhetsvurderingen mest vekt på at skaden ikke er blant de største.

Etter en samlet vurdering foreligger det ikke et markert misforhold mellom skaden og lidelsen som foranlediget behandlingen, at grensen for hva pasienten må akseptere, er overskredet (avsnitt 61-61).

Vi i Kogstad Lunde & Co representerer staten v/Pasientskadenemnda og gir juridisk bistand innen pasientskaderett. Vi representerer også norske og internasjonale forsikringsselskaper i alle typer saker innenfor erstatning- og forsikringsrett. Har du spørsmål knyttet til dommen og pasientskader spesielt, eller øvrige problemstillinger innenfor våre fagområder generelt, hører vi gjerne fra deg!

Hele dommen finner dere her: HR-2022-2356-A

Erik

Erik Fjeldstad
Advokat/partner
12.12.2022