Juridiske problemstillinger i lys av Korona
Verdens helseorganisasjon har erklært pandemi og akkurat nå snur korona opp ned på hverdagen slik de fleste kjenner den. Kommunene har ansvaret for å vurdere situasjonen lokalt og iverksette tiltak og dette har mange steder resultert i avlysninger, stenging og kansellering som gir store økonomiske ringvirkninger i næringslivet. De økonomiske konsekvensene ser allerede ut til å kunne bli betydelige og noen må til syvende og sist bære tapene.
Kogstad Lunde bistår blant annet offentlige myndigheter, forsikringsmeglere, forsikringsselskapet (inn- og utland), finansielle institusjoner og næringsdrivende.
Dette innlegget vil ta for seg noen grunnleggende erstatningsrettslige utgangspunkter som kan være relevante for våre kunder i forsikringsbransjen, næringslivet og kommuner.
Force Majeure
Force Majeure er betegnelsen på et ytre forhold som hindrer oppfyllelse av forpliktelser, det vil typisk være en ytre, plutselig og ekstraordinær hendelse av et visst omfang og som kontraktspartnerne ikke har kontroll over eller rimeligvis kunne forutsett.
Epidemi og pandemi er typiske Force Majeure-begivenheter. Dersom dette har innvirket på avtalen og var upåregnelig på avtaletidspunktet vil det normalt kunne konstateres Force Majeure.
I kontraktsretten er det avtalefrihet og partene kan derfor eksplisitt definere hva som skal anses å være Force Majeure, samt virkningene av dette. Det vanligste er imidlertid å innta en generell og ikke-uttømmende Force Majeure-klausul, og epidemi og pandemi vil da være omfattet.
Rettsvirkninger
Rettsvirkningene av Force Majeure må vurderes konkret ut ifra den enkelte kontrakt og kontraktstype.
Den vanligste rettsvirkningen av Force Majeure er at leveringsforpliktelsen suspenderes inntil Force Majeure-hindringen er bortfalt, og det vil ikke kunne kreves erstatning som følge av dette. Dette antas også å være et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp.
Prinsippet gjelder også i kjøpslovgivingen der det reguleres nærmere. I kjøpslovgivingen utelukkes imidlertid ikke andre misligholdsbeføyelser, som heving av kjøpet, når vilkår for dette er oppfylt.
I entrepriseretten er virkningene av Force Majeure ofte nærmere regulert, og det er vanlig å dele risikoen for dette mellom byggherre og entreprenør.
Den part som vil gjøre gjeldende Force Majeure må normalt varsle om dette uten ugrunnet opphold.
Den part som vil kreve beføyelser må normalt gjøre dette innen en viss tid. Etter forbrukerkjøpsloven kan ikke forbruker vente «urimelig lenge» med å fremme krav, jf. § 21, 3. ledd.
Kurs og seminarer
Dersom et planlagt kurs, seminar eller arrangement rammes av anbefalingene fra Folkehelseinstituttet eller stanses av pålegg fra kommunen, vil det fra kursarrangørens side foreligge en Force Majeure-situasjon, forutsatt at dette ikke var et sannsynlig scenario på tidspunktet kurs- og arrangementsavtalene ble inngått.
Kursarrangøren kan få krav rettet mot seg fra flere hold. Kursdeltagere vil kreve levering, heving og/eller erstatning og oppdragstakere for kurset vil kreve oppfyllelse av oppdragsavtale, betaling og/eller erstatning.
Det er ingen overordnet kontraktslovgivning som regulerer avtaler om kurs og seminarer og det vil være avtalevilkårene som avgjør, eventuelt supplert av bakgrunnsretten. Som ellers i avtaleretten vil den profesjonelle part og den som har utformet vilkårene være nærmest til å bære ansvaret for uklare og mangelfulle vilkår.
Når det gjelder avtaler utenfor deklaratorisk lov er det i utgangspunktet ingen begrensninger i hva som kan avtales eller vern av den svakere kontraktspart, ut over prinsippene i avtaleloven og bakgrunnsretten. Dette innebærer arrangøren i vilkårene kan bestemme at retten til refusjon opphører som følge av en Force Majeure-situasjon. Likevel vil et slikt vilkår kunne være urimelig etter avtaleloven § 36 dersom kurs, seminar eller arrangementet er av en slik art at det kan utsettes til etter bortfall av hindringen.
Forsikring
Ikke få artikler henviser skadelidte (både privatpersoner og næringsdrivende) til å kontakte sitt forsikringsselskap dersom de utsettes for tap som følge av tiltak og restriksjoner iverksatt mot koronaviruset.
Forsikringsavtalen er som ellers i avtaleretten bestemmende for hva som dekkes, innenfor rammene forsikringsavtaleloven fastsetter.
Forsikring som dekker driftstap og tapt omsetning har normalt som vilkår at dette må skyldes en fysisk skade på forsikrede gjenstander. Økonomisk tap som følge av tiltak som iverksettes for å hindre spredning erstattes ikke.
I reiseforsikringen er det vanligvis inntatt unntak i vilkårene for reiser til steder som vil innebære en overhengende fare for sikredes liv eller helse blant annet på grunn av epidemi og tap/skader som oppstår som følge av epidemi, som har oppstått før forsikrede reiser inn i området. Unntatt er normalt også reiser til steder Utenriksdepartementet (eller liknende) fraråder. Avbestilling av reiser bestilt før slik informasjon og slike reiseråd var offentlig, vil i så fall dekkes.
Forsikringsselskapene må ved hvert enkelt krav vurdere reisens bestillingstidspunkt opp mot daværende informasjonen om situasjonen på det konkrete stedet.
Dersom flyselskap kansellerer flyvningen må kravet normalt rettes mot flyselskapet når de har ansvaret for dette. Slike begrensninger fremgår normalt av reiseforsikringsvilkårene.
Kommunens ansvar
Kommunene er lokale smittevernsmyndigheter og har ansvaret for å vurdere situasjonen lokalt og sette inn smitteverntiltak for å begrense spredningen.
Mange kommuner har allerede iverksatt en rekke tiltak for å forhindre spredning og tiltakene får naturligvis også økonomiske konsekvenser. Kan kommunen komme i ansvar for å iverksette tiltak med uforholdsmessige økonomiske konsekvenser? Kan de eventuelt komme i ansvar for å ikke iverksette tilstrekkelige tiltak i tide?
Smittevernloven er en fullmaktslov der Stortinget har gitt blant annet kommunen myndighet til å treffe nærmere bestemmelser. Formålet med loven er å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge og motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge, jf. § 1. Kommunen kan i medhold av § 4-1 vedta møteforbud, stenging av virksomhet, begrensning i kommunikasjon, isolering og smittesanering.
Kommunen kan i medhold av bestemmelsens tredje ledd «sørge for» at tiltakene blir satt i verk. Dette innebærer at kommunen kan gripe inn om den ansvarlige ikke iverksetter nødvendige tiltak.
I medhold av fjerde ledd gis kommunen videre myndighet til inngrep for å iverksette enkelte tiltak. Den ansvarliges eiendom kan brukes og om nødvendig skades, og (mot vederlag) bruke eller skade andres eiendom. Vilkåret er at vinningen er vesentlig større enn ulempen ved inngrepet, jf. svl. § 4-1, 4. ledd.
Det er uttalt i forarbeidene at hensynet til folkehelsen ofte vil være så framtredende at de aktuelle skader eller ulemper ved inngrepet som regel må anses som forholdsvis beskjedne. Så snart tiltakene ikke er nødvendig skal de oppheves, jf. femte ledd.
Innenfor lovens rammer er kommunen gitt skjønnsfrihet. Domstolens adgang til å overprøve forvaltningens frie skjønn er svært begrenset, men grensen går ved læren om myndighetsmisbruk, som kan føre til at vedtaket blir ugyldig.
Dersom kommunen beveger seg utenfor rammene av loven kan vedtaket bli kjent ugyldig.
Forskrifter gitt av kommunen er videre underlagt forvaltningslovens regler om habilitet og alminnelig saksbehandling, i tillegg til forvaltningslovens kapittel 7 om forskrifter. Feil som antas å ha virket inn på innholdet i vedtaket kan også medføre at vedtaket anses ugyldig, jf. fvl. § 41.
For at det skal bli tale om erstatningsansvar er det normalt ikke tilstrekkelig med ugyldighet, det normalt også foreligge et ansvarsgrunnlag (normalt Skl. § 2-1) i tillegg til økonomisk tap/skade og årsakssammenheng. Det foreligger eksempler på at erstatning er ilagt ved objektivt ansvar for ugyldige forvaltningsvedtak, men først ved alvorlige inngrep i personlig integritet og liknende.
WHO har karakterisert utbruddet som en «alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse» og innsatsen for å forhindre spredning har øverste prioritet over hele verden. Hjemlene som gir kommunen (og øvrige organer) rett og plikt til å iverksette tiltak er gitt stor skjønnsfrihet og hensynet bak tiltakene er å beskytte menneskers liv og helse.
Generelt må det kunne legges til grunn at det skal svært mye til før et erstatningskrav som følge av iverksatt tiltak skal kunne føre frem i den situasjonen vi nå står overfor. Hvorvidt erstatning for varige personskader eller tapte liv kan føre frem vil bero på hvorvidt kommunen har handlet aktsomt ut ifra kunnskapen de til enhver tid har hatt, slik som ellers i erstatningsretten.
Erstatning ved brudd på karantene eller restriksjoner
En annen relevant problemstilling er om brudd på ilagt karantene og andre restriksjoner kan medføre erstatningsansvar for skade og tap dette påfører andre.
Dette kan være relevant dersom en smittet person ikke følger karantenereglene og smitter andre som igjen påføres tap eller varig skade/død. Det kan også være relevant om pålagte restriksjoner i eksempelvis antall deltagere ved arrangementer brytes.
Det kan medføre straffeansvar å bryte karantener og restriksjoner. For at det skal foreligge erstatningsansvar må vilkårene om ansvarsgrunnlag, skade/ økonomisk tap og årsakssammenheng være oppfylt.
Når det gjelder ansvarsgrunnlag er det rimelig å anta at slike brudd kan karakteriseres som uaktsomt. Dette både for private og for næringsdrivende.
Videre må økonomisk tap eller skade kunne sannsynliggjøres. Ved dødsfall vil et tap som regel være begrenset til begravelsesutgifter og eventuelt forsørgertapserstatning.
Årsakssammenheng vil kunne være mer krevende å sannsynliggjøre fordi smittekildene kan være mange. Når det gjelder kravet til adekvans må det på generelt grunnlag kunne konstateres at økonomisk tap etter smitte ikke er en fjern eller upåregnelig følge av å bryte karantene eller restriksjoner.
Det er derfor ikke utenkelig at det kan fremmes erstatningskrav for tap og skade som følge av slike brudd.
Den neste problemstillingen blir om ansvarsforsikring kan dekke et slikt ansvar. Mange næringsdrivende har ansvarsforsikring og i enkelte næringer er slik forsikring pålagt. Private har som regel ansvarsforsikring under sin hus- og innboforsikring.
En alminnelig ansvarsforsikring dekker rettslig erstatningsansvar som sikrede pådrar seg for ting, eller for skade, sykdom eller død på annen person. Forsikringen er ofte begrenset mot rene formuestap. Det er en rekke begrensninger i slike avtaler, og stort sett er forsettlige handlinger eller unnlatelser unntatt fra dekningen. For private dekkes heller ikke ansvar overfor familie.
Kristine Bjerke, 12.03.2020
For mer informasjon knyttet til juridiske problemstillinger i lys av Covid-19, kan du kontakte:
• Advokat/partner Terje Martinsen, tlf. +47 90 97 34 74, e-post: tm@klco.no
• Advokatfullmektig Kristine Bjerke, tlf. +47 97 65 08 42, e-post: kb@klco.no