Innledende om dommen
Saken reiser en av privatrettens mest klassiske og intrikate problemer, som er forholdet mellom reglene om erstatning i og utenfor kontrakt.
Det Høyesterett avklarer, er at delikterstatningskrav må bygge på at skadevolderen har brutt en delikterstatningsrettslig relevant allmenn handlenorm. Det var ikke tilfelle, med den følge at det ikke forelå erstatningsansvar etter det alminnelige uaktsomhetsansvaret utenfor kontrakt.
Saken gjaldt spørsmål om en byggherre kunne kreve erstatning direkte fra et tidligere ledd i en kontraktskjede etter de alminnelige reglene om erstatning utenfor kontrakt, såkalt deliktansvar. Dommen er den femte i en rekke Høyesterettsdommer som behandler denne problemstillingen.
Kontraktkjeden
Byggherre oppførte et boligbygg med fire leiligheter, og engasjerte Kvartal 19 Arkitektkontor AS (K 19) som arkitekt og ansvarlig søker. Bobygg AS ble engasjert av byggherre som entreprenør, som igjen engasjerte Mesterbygg som total underentreprenør. Mesterbygg kontraherte Nordic Isoelementer AS som produsent, leverandør og prosjekterende for grunnmursystem og ribbedekke. Både Nordic og Bobygg engasjerte Rambøll Norge AS for å utføre lastberegninger, og stå for brannteknisk prosjektering og å prosjektere bæresystem.
Det ble avdekket så vesentlige feil ved brannsikringen i et boligbygg at dette måtte rives og føres opp på nytt. Byggherre krevde erstatning direkte av Rambøll, som hadde stått for brannteknisk prosjektering.
Kontraktkjeden er illustrert under:
Lagmannsretten hadde først vurdert om byggherren kunne anvende direktekravreglene i kontrakt mot Rambøll. Byggherrens kontrakt med Bobygg ble regulert av bustadoppføringslova, som i § 37 har en regel om direktekrav mot tidligere avtaleparter. Lagmannsretten kom til at det ikke forelå noen mangel ved Rambøll sin kontraktsleveranse, slik at ansvaret ikke kunne bygge på direktekravreglene i kontrakt.
Lagmannsretten fant at Rambøll heftet etter deliktansvaret, fordi Rambøll ikke hadde foretatt seg noe for å avklare om grunnmursystemet og ribbedekket var i stand til å møte gjeldende branntekniske krav. Noen slik plikt fremgikk ikke som en uttrykkelig kontraktsplikt for Rambøll. Problemstillingen Høyesterett tok stilling til, var om en slik handleplikt kunne subsumeres under deliktansvaret.
Bakgrunnen for problemstillingen Høyesterett behandlet
Én og samme handling eller unnlatelse kan medføre erstatningsansvar i og utenfor kontrakt etter norsk erstatningsrett. Deliktansvar og kontrakterstatningsansvar kan føre til forskjellige resultater. For eksempel kan kontraktansvar foreldes tidligere enn deliktansvar, og kontraktansvar kan bortfalle ved manglende reklamasjon. Hva som er løsningen der det foreligger ansvar i og utenfor kontrakt, har vært gjenstand for omfattende behandling i teori og praksis.1 Rambøll anførte som frifinnelsesgrunnlag for lagmannsretten at det kontraktsrettslige ansvaret var bortfalt grunnet foreldelse og oversittet reklamasjon.
En mulig løsning kunne være at kontraktansvaret konsumerte deliktansvaret. I så fall ville kontrakten uttømmende regulere ansvarsforholdet mellom partene i forbindelse med skader og tap forvoldt ved utøvelsen av pliktene etter kontrakten, slik at deliktansvaret ikke kunne supplere kontraktsansvaret.
En motsatt løsning kunne være at kravstiller hadde full valgfrihet. I så fall kan kravstiller velge mellom erstatningsreglene i kontrakt, eller etter alminnelige erstatningsregler. Denne løsningen omtales gjerne som konkurrens.2
Konkurrens er av Høyesterett en rekke ganger presentert som et utgangspunkt etter norsk erstatningsrett: «det er et gjennomgående prinsipp at den som har flere grunnlag for et krav, kan velge hvilket av disse han eller hun vil gjøre gjeldende». Begrensninger i denne valgfriheten krever klare holdepunkter i rettskildene.3
En slik begrensning, er adgangen til å supplere kontraktansvaret med deliktansvar, når deliktansvaret bygger på at den ansvarlige har handlet i strid med sine kontraktsforpliktelser. I så fall gjelder det en høy terskel for å supplere kontraktansvaret med deliktansvar. Terskelen blir satt meget høyt for slikt supplerende ansvar, fordi skadevolderens ansvar blir utvidet i forhold til det som fremgikk av kontrakten. Det er snakk om en streng norm. Høyesterett uttaler i Bori IV (HR-2021-2201-A) at «Det skal altså mye til før et slikt ansvar inntrer. Det kreves at tredjemann er blitt påført et betydelig tap og er satt i en vanskelig situasjon». Det må i tillegg være snakk om grove eller vesentlige pliktbrudd. Det supplerende ansvaret skal kun fungere som et sikkerhetsnett.4
Høyesteretts vurdering av lagmannsrettens rettsanvendelse
Høyesterett kom til at lagmannsretten bygget på uriktig rettsanvendelse da den subsumerte brudd på skadevolderens lojalitets- og omsorgsplikter under erstatningsreglene utenfor kontrakt. Disse bruddene kunne ikke medføre delikterstatningsansvar.
En forutsetning for at spørsmålet om konkurrens skal oppstå, er at det foreligger erstatningsansvar etter både kontraktsregler og delikt. Dersom ansvaret faller utenfor kontraktens rammer, slår ikke begrunnelsen for den forhøyede terskelen for anvendelsen av deliktansvaret til. Årsaken er at det ikke er noe ansvar etter kontrakten å utvide. Motsetningsvis, dersom det ikke foreligger ansvar etter delikterstatningsretten, må ansvaret bygges på et annet grunnlag, herunder erstatningsreglene i kontrakt. Dette kommer til utrykk i dommens avsnitt 41:
«Det er vesentlig, slik Bori-dommen avsnitt 36 bygger på, at det ikke utgjør et grunnlag for alminnelig skyldansvar at den påstått ansvarlige har handlet i strid med sine kontraktsforpliktelser. Et slikt ansvar forutsetter at det foreligger brudd på en handlenorm utenfor det som følger av kontraktsforholdet».
Førstvoterende med tilslutning fra de øvrige dommerne i avdeling går deretter videre til å konstatere at det er snakk om et formuestap som skyldes en unnlatelse, og trakk opp rammene for når deliktansvar kan oppstå i et slikt tilfelle:
«For å konstatere uaktsomhet når tapet er et rent formuestap og den påståtte skadevoldende handlingen er en unnlatelse, må det derfor både kunne konstateres at det eksisterer en handlenorm, og at denne normen er brutt i den situasjonen som foreligger».5
Høyesterett slår fast at det den ansatte i Rambøll kunne bebreides for, var at han ikke hadde foretatt undersøkelser eller advart om muligheten for at det kunne oppstå regelbrudd knyttet til andre aktørers kontraktsoppfyllelse. Høyesterett kom til at dette var en omsorgsplikt som måtte følge av kontrakten, og at slike lojalitets- og omsorgsplikter supplerer kontraktsforhold:
«Som jeg har redegjort for, kan en handlenorm som følger av kontrakten, ikke gi grunnlag for å tilkjenne erstatning etter alminnelig erstatningsrett. Etter mitt syn må en slik omsorgsforpliktelse som lagmannsrettens konstaterer, i tilfelle nettopp følge av kontraktene som Rambøll har inngått med Bobygg og Nordic. Lojalitets- og omsorgsplikter i kontraktsforhold utgjør alminnelig anerkjente prinsipper. Selv om pliktene ikke er kommet direkte til uttrykk i den enkelte kontrakt, er det ikke tvilsomt at det er kontraktsforholdet som utgjør grunnlaget for dem. […].
Det er vanskelig å se hvordan det uavhengig av kontraktsforholdene kan konstateres en plikt for A til å foreta slike handlinger som lagmannsretten beskriver. […] Det han bebreides for, er at han ikke har foretatt undersøkelser eller advart om muligheten for at det kunne oppstå regelbrudd knyttet til andre aktørers kontraktsoppfyllelse. Hvis kontraktsforholdene tenkes borte, er det vanskelig å se på hvilket grunnlag han skulle ha plikt til å handle slik lagmannsretten gir uttrykk for». 6
Konklusjonen til Høyesterett var at det ikke forelå noe brudd på en handlenorm utenfor det som fulgte av kontraktsforholdet. Årsaken var at brudd på lojalitets- og omsorgsplikter som sprang ut av et kontraktsforhold, ikke kunne utgjøre delikterstatningsrettslige relevante allmenne handlenormer. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet.
Når lagmannsretten behandler saken på nytt, vil det være avklart at ansvaret ikke kan bygge på delikt. Lagmannsretten vil derfor måtte vurdere kontraktsrettslig direktekrav etter bustadoppføringslova § 37, herunder om kravet er foreldet eller bortfalt grunnet manglende reklamasjon. Følgen av at deliktansvar ikke foreligger, er at spørsmålet om konkurrens ikke oppstår. Problemstillingen fra de tidligere Bori-dommene om å supplere kontraktansvaret med deliktansvar slik at Rambølls ansvar utvides i tid, vil derfor ikke aktualiseres.
1. Rt. 2015 s. 276 (Bori), HR-2017-1834-A (Bori II), HR-2020-312-A (Bori III), HR-2021-2201-A (Bori IV).
2. For videre lesing om konsumpsjon og konkurrens, se Amund Bjøranger Tørum, Direktekrav: særlig om direktekrav ved kjøp, tilvirkning og entreprise: formuerettslige analyser i komparativ belysning, Universitetsforlaget 2007.
3. Jf. Rt-2015-276 (Bori) avsnitt 36.
4. Jf. HR-2021-2201-A, spesielt avsnitt 62–73.
5. Jf. avsnitt 45.
6. Jf. avsnitt 55 og 56.
Vil du lære mer om regress og ansvar for håndverkertjenester? Bestill Emil Sundqvist sitt foredrag her.
Emil Sundqvist
Advokatfullmektig
19. juni 2025