Eiendomsselskapet anførte for lagmannsretten at erstatningskravet mot den forsikrede rådgiveren var meldt før utløp av foreldelsesfristen og at forsikringsselskapet ikke hadde overholdt sin varslingsplikt, jfr. FAL § 8-6, tredje ledd. Videre anførte eiendomsselskapet at det var reklamert i tide overfor rådgiveren og at innvendinger mot for sen reklamasjon var tapt som følge av passivitet/realitetsdrøftelser.
Lagmannsretten konstaterte at for krav basert på ansvarsforsikring foreldes kravet etter de regler som gjelder for sikredes erstatningsansvar. Krav var dermed foreldet etter foreldelsesloven § 3 nr.2. Skadelidtes krav mot sikrede/skadevolder foreldes etter lagmannsrettens vurdering uavhengig av skadelidtes direktekrav mot forsikringsselskapet.
Hvert krav må meldes for seg og det er bare det kravet som er meldt som blir vernet mot foreldelse selv om de gjelder samme skadetilfelle, jfr. Rt-1999-7. Rettskilder som kan trekke i motsatt retning ble ikke ansett avgjørende når lovtekst og forarbeider klart talte for det resultat lagmannsretten kom til. Eiendomsselskapet kunne etter dette ikke påberope brudd på varslingsplikten.
Spørsmålet var etter dette om eiendomsselskapet kunne høres med at tilleggsfristen etter foreldelsesloven § 10 forlenget foreldelsesfristen fordi eiendomsselskapet ikke hadde nødvendig kunnskap om forsikringen. Lagmannsretten avviste anførselen fordi eiendomsselskapet burde skaffet seg nødvendig kunnskap før skjæringstidspunktet. Det ble antatt at å være vanlig bransjepraksis blant både utøvende og rådgivende ingeniører at det inngås ansvarsforsikring.
Anke til Høyesterett er fremmet til behandling ved ankeutvalgets beslutning HR-2023-955, jfr. tvisteloven § 30-4.
Jan Aubert
Advokat/partner
17.07.2023