Erstatning for brudd på retten til familieliv, EMK artikkel 13, jf. 8
Det har over lengre tid versert usikkerhet i norsk rett om EMK artikkel 13 kan anses som hjemmel for oppreisningserstatning ved konstatert brudd på EMK. Usikkerheten har ført til sprikende praksis i underinstansene, og det har vært behov for avklaring.
Høyesterett har nå tatt stilling til spørsmålet, og avsa i går en prinsipiell dom der det åpnes opp for at EMK artikkel 13 kan brukes som selvstendig grunnlag for oppreisningserstatning. Høyesterett presiserte videre at kommuner kan bli erstatningsansvarlig etter bestemmelsen.
Saken gjaldt en mor som ble fratatt omsorgen for sin datter kort tid etter fødselen. Datteren ble plassert i fosterhjem og mor fikk samvær med barnet. Samværet ble med tiden sterkt redusert, ned til tre ganger per år.
Høyesterett var enig med kommunen i at det hadde vært gode grunner for å starte undersøkelse og det var ikke tvilsomt at tiltak var påkrevd. Når det gjaldt akuttvedtaket, omsorgsovertakelsen og samværsomfanget kom Høyesterett til at beslutningsgrunnlaget ikke var tilstrekkelig bredt og oppdatert, at det ikke var tilstrekkelig avveining av kryssende interesser og ikke forenelig med plikten til å arbeide for gjenforening.
Innsigelse om at det hadde vært vanskelig å samarbeide med mor, ble ikke tillagt vekt under henvisning til at disse problemene hadde oppstått etter at kommunen reelt sett hadde oppgitt gjenforeningsformålet.
Høyesterett kom til at retten til familieliv var krenket etter artikkel 8 og Grunnloven § 102 og uttalte at reparasjon i form av oppreisning ville være nødvendig. Høyesterett besluttet dermed at nasjonale domstoler måtte kunne kompensere tort og smerte ved å tilkjenne erstatning for ikke-økonomisk tap.
Det ble imidlertid presisert at det ikke kan utledes mer av artikkel 13 enn at oppreisning må tilkjennes i den utstrekning det er nødvendig for å reparere krenkelsen. Kan krenkelsen repareres på andre måter, må dette først vurderes. Hvorvidt oppreisning vil være nødvendig i det konkrete tilfellet, hvem som er ansvarlig og beløpet som skal tilkjennes vil være opp til nasjonale domstoler eller lovgiver å avgjøre.
Det ble videre konstatert at kommunene har et selvstendig ansvar etter EMK og kan holdes ansvarlig for «svikt innenfor sitt område». At Fylkesnemnda har avgjort visse inngrep, fritar ikke kommunen for ansvar. Kommunen har en selvstendig plikt for saksforberedelsen og for saksfremlegget. Vedtaket i denne saken var ikke til hinder for at barnevernet kunne utvidet samværet hvis forholdene lå til rette for det. Skulle vedtaket vært til hinder for dette, samtidig som barnevernet mente dette brøt med artikkel 8, måtte barnevernet tatt opp saken i Fylkesnemnda på nytt.
Høyesterett uttalte at domstolen står relativt fritt ved utmålingen, ettersom EMD aksepterer at medlemsstatene tar hensyn til egen rettstradisjon. Kompensasjonen må imidlertid være egnet til å kompensere og den må være adekvat. Nivået må heller ikke være urimelig lavt sammenliknet med EMD-praksis. Oppreisningserstatningen ble satt til kr. 200 000,-.
Du kan lese hele dommen her.
Advokatfirma MNA Kogstad Lunde & Co bistår blant annet forsikringsselskaper og kommuner i spørsmål som erstatning mot det offentlige. Ta gjerne kontakt hvis du har spørsmål eller behov for bistand.
27.06.2024
Kristine Bjerke
Advokat