Deliktsansvar er ansvar utenfor kontrakts- eller avtaleforhold. Delikt kommer fra det latinske delictum som kan oversettes med feil eller forseelse. Begrepet deliktsansvar henviser i denne sammenheng til ansvar som faller inn under den alminnelige erstatningsretten.
I motsetning til deliktsansvaret har vi kontraktsansvaret som følger av kontrakt eller avtale.
Den grunnleggende sondringen mellom ansvar i og utenfor kontrakt beror på om det foreligger et kontraktsforhold mellom partene. Et kontraktsforhold foreligger når det er et tilknytningsforhold mellom partene før skaden inntreffer, med utveksling av ytelser mot vederlag.
Det vil vanligvis være en forskjell mellom erstatningskrav som oppstår som følge av at en part misligholder en forpliktelse etter en avtale med en annen part, og et erstatningskrav oppstått som følge av brudd på allmenne rettslige normer.
Den alminnelige erstatningsrettens hovedområde er skader på personer og ting. Mislighold av en kontrakt, typisk en mangel eller en forsinkelse, er vanligvis et rent formuestap.
Deliktsansvaret oppstår normalt som følge av en skadegjørende unnlatelse eller handling. Erstatning er vanligvis det eneste som kan gjenopprette forholdet. Et kontraktsansvar oppstår ofte som følge av en unnlatelse fra den ene kontraktsparten. Unnlatelsen kan rettes f.eks. ved erstatning, men også ved å oppfylle avtalen, heving, prisavslag med mer.
Kontraktsansvaret er gjerne regulert i avtalen, noe som sjelden vil være tilfelle i den alminnelige erstatningsretten.
Valgfrihet ved flere ansvarsgrunnlag.
I 2021 avsa Eidsivating lagmannsrett en dom for et forsikringsselskaps regresskrav med ca. 5 millioner hos påstått ansvarlig skadevolder og deres ansvarsforsikringsselskap etter brann som følge av en feilkobling i det elektriske anlegget. (LE-2021-135360)
Som grunnlag for erstatningskravet hadde selskapet prinsipalt anført alminnelig erstatningsrett (deliktsansvar) gjennom skadeserstatningsloven § 2-1 (arbeidsgiveransvaret). Motparten gjorde gjeldende at et evt. erstatningskrav måtte finne sitt grunnlag i kontrakten og ikke i den alminnelige erstatningsretten, og hevdet i tillegg at skadelidte ikke hadde adgang til å velge hvilket grunnlag som skulle gjøres gjeldende.
Lagmannsretten la til grunn at det alminnelige rettslige utgangspunktet er at skadelidte kan velge i tilfeller der det foreligger flere grunnlag for erstatning. Lagmannsretten viste til HR-2015-537-A avsnitt 36:
«Derimot vil jeg fremholde, som et mer gjennomgående prinsipp, at den som har flere grunnlag for et krav kan velge hvilket av disse han vil gjøre gjeldende, jf. for eksempel Rt-1976-1117, Rt-1991-1335, Rt-1993-1201, Rt-1998-579, Rt-2002-1331 og Rt-2012-1444. En begrensning av denne valgfriheten må, slik jeg oppfatter hovedlinjen i Høyesteretts praksis, bygge på noenlunde klare holdepunkter i det samlede rettskildematerialet.»
Dette standpunktet er senere bekreftet i HR-2017-1834-A avsnitt 36 og stadfestet og til dels utdypet i HR-2021-2201-A.
Supplement til avtalen
Kontraktsansvaret kan også suppleres av de alminnelige erstatningsreglene. Dette ble forutsatt
i HR 2021-2201-A der et krav på bustadoppføringslovas § 37 var foreldet. Det følger av rettspraksis at alminnelige erstatningsregler kan anvendes ved siden av bustadoppføringslovas regler, med den følgen at entreprenørens ansvar ble utvidet i tid. I den aktuelle saken førte likevel ikke kravet frem av andre årsaker.
Foreldelse
Foreldelsesloven av 18. mai 1979 nr. 18 angir ulike fristregler for kontrakts- og deliktsansvar. Krav etter deliktsansvaret foreldes normalt senere enn krav etter kontraktsansvaret. Det er derfor nødvendig å ta stilling til om kravet bygger på delikts- eller kontraktsansvar for å avgjøre hvilke regler som kommer til anvendelse. Grensedragningen bygger ofte på skjønn og tidligere rettspraksis. Foreligger det en kontrakt eller avtale må det bygge på en konkret tolkning av denne.
Foreldelsesloven §§ 2 og 3 gjelder alle erstatningskrav som springer ut av kontrakt, med unntak av personskade.
Foreldelsesloven § 9 gjelder «krav på skadeserstatning og oppreisning». Paragrafens nr. 3 bestemmer at den ikke gjelder for «krav som springer ut av kontrakt» med unntak for personskade. For yrkesskader og legemidler er det gitt egne foreldelsesregler i henholdsvis lov om yrkesskadeforsikring § 15 og lov om produktansvar § 3-11.
Høyesterett har ved flere anledninger vurdert foreldelse i forhold til om «kravet springer ut av kontrakt» eller ikke (Rt. 2000 side 679, Rt. 2002 side 286, Rt. 2007 side 1665).
Foreldelsesloven § 3 angir en tre-års frist uavhengig av kunnskap om kravet. Fristen regnes typisk fra et mislighold av kontrakten.
Etter foreldelsesloven § 9 begynner fristen å løpe fra det tidspunktet når skadelidte får kunnskap om kravet.
I den allerede nevnte dommen, HR-2021-2201-A, kommer ulike fristregler til uttrykk i avsnitt 58, «Det er etter dette ikke tvilsomt at supplerende ansvarsregler kan påberopes ved siden av bustadoppføringslovens regler, med den virkning at entreprenørens ansvar utvides i tid.»
Som oftest vil foreldelsesreglene utenfor kontrakt være gunstigere for skadelidte enn foreldelsesreglene er innenfor kontrakt. Det har i juridisk teori vært reist innvendinger mot anvendelsen av de alminnelige erstatningsreglene i kontraktskjeder, og at dette kan «gripe inn i den finmaskede ansvarsreguleringen i kontraktene og forrykke balansen mellom kontraktspartene». I HR-2020-312-A avsnitt 45 uttalte førstvoterende at det «På bakgrunn av de rettssetninger som er slått fast gjennom Bori-dommen og branncelle-dommen, ser jeg ikke grunn til ta opp denne diskusjonen her. Jeg bemerker likevel at de avgrensningskriteriene som er trukket opp i avsnitt 26 i Bori-dommen, også må antas å ha hatt disse innvendingene for øye.»
Oppsummering
Som en klar hovedregel vil alminnelig erstatningsrett komme til anvendelse også i kontraktsforhold, og kan supplere de kontraktsrettslige reglene. I praksis oppstår det sjelden motstrid mellom alminnelige erstatningsrettslige regler og kontraktsrettslig regulering.
Dersom vilkårene for ansvar er oppfylt etter begge regelsett, har skadelidte i utgangspunktet valgfrihet, og kan gjøre gjeldende det grunnlaget som er mest gunstig.
Har du spørsmål knyttet til erstatningsrett eller øvrige problemstillinger innenfor våre fagfelter generelt, hører vi gjerne fra deg! Kontakt oss på telefon 23 35 88 10 eller advokat@klco.no.
Advokat Lars Olsvik – 19.10.2022