Innledning
I Storbritannia, som i de fleste andre land, har COVID-19 og regjeringens nedstegninger medført betydelige tap for bedrifter og virksomheter. I Storbritannia har imidlertid mange virksomheter vidtgående forsikringsdekninger for driftstap og tusenvis av krav er meldt inn til forsikringsselskapene det siste året. Selskapene har på sin side avslått kravene, blant annet under henvisning til at konsekvenser av pandemi faller utenfor dekningen.
Den 15. januar 2021 avgjorde Storbritannias Supreme Court spørsmålet om det i prinsippet er dekning for Covid-19-relaterte tap under en rekke slike forsikringsavtaler. Dommen var en stadfestelse av High Courts prinsippavgjørelse som falt i september 2020.
Saken var anlagt av The Financial Conduct Authority (heretter FCA), som er et britisk tilsynsorgan for finanssektoren. Organet anla saken på vegne av forsikringstakerne - en rekke små og mellomstore bedrifter. Åtte forsikringsselskaper var saksøkt, alle er ledende tilbydere av driftstapsforsikringer. Partene var på forhånd enige om at det overordnede målet med rettssaken var å få maksimal avklaring av forsikringsdekningene for flest mulig forsikringstakere og deres forsikringsselskaper. Det ble estimert at saken kunne få betydning for ca. 700 forsikringsavtaler, 60 forsikringsselskaper og 370 000 forsikringstakere, i tillegg til sakens parter.
Forsikringstakerne vant frem i alt det vesentlige, selv om det på enkelte punkter var dissens 3-2. Dommen forventes å få konsekvenser for Storbritannias forsikringsmarked.
I det følgende vil vi kort gjennomgå dommens hovedpunkter og dommens betydning for det norske forsikringsmarkedet. Dommen er på 114 sider og kan leses i sin helhet her.
Dommens hovedpunkter
Sakens kjerne var om de forsikredes driftstap som følge av nedstegning av Storbritannia grunnet Covid-19 var (og er) omfattet av forsikringsselskapenes driftstapsforsikringer.
Supreme Court tok stilling til tolkningen av ulike typer klausuler og spørsmål om årsakssammenheng. Oppsummert gjaldt saken følgende punkter:
• Tolkning av sykdomsklausuler (”Disease clauses”), som dekker driftstap som følge av forekomst av meldepliktig sykdomsutbrudd innenfor en bestemt avstand fra virksomhetens forretningssted.
• Tolkning av klausuler om ”Prevention of access”, som dekker driftstap som følge av at offentlige myndigheter har iverksatt tiltak som hindrer tilgang til virksomhetens forretningssted.
• Tolkning av ”Hybrid clauses”, som er en kombinasjon av ”Disease clauses” og ”Prevention of access clauses”.
• Spørsmål om krav til årsakssammenheng som måtte påvises mellom driftstapet og sykdomsutbruddet (eller andre forsikrede farer).
• Inneholdet i ”Trend clauses”, som søker å dekke driftstapet med henblikk til hva virksomhetens driftsresultater ville vært dersom forsikringstilfellet ikke hadde inntruffet.
• Betydningen av å fastsette størrelsen på driftstapet som skyldes pandemi, før forsikringsdekningen ble utløst.
Supreme Court tolket de aktuelle “Disease clauses” slik at de gjaldt dekning for driftsavbrudd når avbruddet var forårsaket av minimum ett tilfelle av Covid-19, oppstått innenfor en radius angitt i forsikringsavtalen (stort sett innenfor 25 miles [ca 40 km]) fra virksomhetens lokaler/forsikringsstedet. Det er særlig tolkningen av vilkårenes ord ”occurrance” som ble viet oppmerksomhet i denne forbindelse. For øvrig ble vilkårsunntak for epidemi ansett som inkonsistente og fikk ikke gjennomslag.
Når det gjaldt “Prevention of access” og ”Hybrid clauses”, inneholdt disse en rekke betingelser som alle måtte være oppfylt før det kunne konkluderes med at det forelå dekning. For mange av klausulene var dekning betinget av at offentlig myndighet hadde pålagt en begrensning. Spørsmålet var hvor strengt uttrykket ”restrictions imposed” måtte forstås. Supreme Court kom til at det i visse tilfeller kunne være tilstrekkelig med en anbefaling fra offentlig myndighet dersom denne blant annet var tilstrekkelig tydelig.
En annen klausul var betinget av at forsikringsstedet ikke kunne benyttes (”inability to use”). Retten tolket dette som at tilgangen til lokalene måtte være fullstendig forhindret, ikke bare delvis forhindret. Likevel ville det være tilstrekkelig at forsikringstaker var forhindret fra å benytte en del av virksomheten.
I spørsmålet om årsakssammenheng anførte forsikringsselskapene at det ikke var årsakssammenheng mellom driftstap og sykdomstilfellene innenfor radiusen angitt i dekningen (normalt 25 miles). Dette ble begrunnet med at majoriteten av sykdomstilfeller var utenfor den angitte radiusen, og at den dominerende årsaken til myndighetenes restriksjoner dermed ville være sykdomstilfeller utenfor den angitte radiusen og utenfor dekningen. Supreme Court avviste anførselen som lite gjennomførbar og urimelig. Det ble vist til at årsakstesten i dette tilfellet var utilstrekkelig, da det var mange hendelser som ledet til samme resultat, selv om ingen av dem individuelt var både nødvendig og tilstrekkelig til å forårsake resultatet.
Når det gjaldt årsakssammenheng i relasjon til ”prevention of access” og ”hybrid clauses”, fastslo Supreme Court at driftstap var dekket hvis alle elementene i dekningen sto i årsakssammenheng med tapet. Det ville ikke ekskludere dekning at tapene også var forårsaket av andre konsekvenser av pandemien enn dem som var dekket.
De fleste dekningene inneholdt såkalte «trend-clauses». Klausulene gir adgang til å trekke inn tidligere års resultater og eksterne faktorer for å komme frem til korrekt økonomisk resultat for bedriften når forsikringstilfellet tenkes bort. Supreme Court kom til at det ikke var rom for å trekke inn pandemiens øvrige konsekvenser for bedriften. Retten begrunnet dette med at klausulene ikke ga rom for å trekke inn forhold fra samme underliggende begivenhet som selve forsikringstilfellet (konsekvensene av smitte og restriksjoner etc).
Avslutningsvis vurderte Supreme Court fastsettelsen av størrelsen på driftstapet og avgjorde at det ikke kunne tas hensyn til nedgang i driften som skyldtes COVID-19, før forsikringsdekningen ble utløst.
Dommens betydning for det norske forsikringsmarkedet
Dommen er av stor betydning for den britiske forsikringsbransjen og dommens utfall vil sannsynligvis medføre utbetalinger for driftstap i milliardklassen.
Vi mener likevel at dommen vil ha mindre betydning for norsk rett og den norske forsikringsbransjen. Årsaken til dette er at de omtvistede klausulene som Supreme Court vurderte i mindre grad finnes på det norske forsikringsmarkedet.
De fleste avbruddsforsikringer i Norge er knyttet opp mot et forsikringstilfelle som er positivt angitt i forsikringsvilkårene, og hovedregelen er at det skal ha skjedd en fysisk skade på eiendelene eller lokalene for at avbruddsforsikringen skal gi rett til erstatning. Det vil typisk kunne være tale om brannskade, vannskade, naturskader, tyveri eller hærverk. Driftstap som følge av smitte, myndighetenes restriksjoner eller manglende tilgang til lokaler er sjeldent å se opplistet i norske avbruddsforsikringer. Noen ganger er dette tapet også eksplisitt unntatt fra forsikringsdekning.
Selv om majoriteten av norske driftsavbruddsavtaler ikke påvirkes av rettsavgjørelsen, er det utvilsomt enkelte som vil kunne være berørt av dette. Det kan også tenkes at enkelte norske forsikringsselskaper har solgt/selger tilsvarende eller liknende produkter. Produktet kan for eksempel være solgt som et tilleggsprodukt til en alminnelig avbruddsforsikring eller til en begrenset del av markedet for å imøtekomme særlige behov. Det kan også være solgt til utenlandske bedrifter for å imøtekomme en forventning som nok er mer utbredt i andre land. Det kan godt tenkes at også norske bedrifter har tegnet tilsvarende dekning i et av de saksøkte engelske forsikringsselskapene eller i et av de andre selskapene som rammes av dommen. Disse bedriftene vil antageligvis kunne ha stor glede av dommen.
For ordens skyld vil vi minne om at den rettskildemessige betydningen av utenlandsk rettspraksis på generelt grunnlag ansett som lav. I den aktuelle dommen er det viet mye oppmerksomhet til det som er den naturlige språklige forståelsen av klausuler, ord og uttrykk som ikke er å gjenfinne i forsikringsavtaler med norsk avtalespråk. For forsikringsavtaler med tilsvarende klausuler og uttrykk, da gjerne med engelsk avtalespråk, vil imidlertid dommen kunne være relevant å se hen til.
Kristine Bjerke, advokatfullmektig
15.02.2021