HR-2015-01865-A
Saken gjelder rekkevidden av skadelidtes tapsbegrensningsplikt jf. skadeserstatningsloven (skl.) § 5-1 nr 2.
I dommen gjennomgår Høyesterett også betydningen av prinsippet om at skadelidte kan velge om han vil avslå et tilbud fra skadevolder om gjenoppretting in natura og i stedet kreve sitt tap erstattet i penger.
A var utsatt for et grovt ran i sitt hjem og ble fraranet gull- og verdigjenstander for til sammen kr 678.899,-. A som hadde hjem/innboforsikring hos Tryg valgte utbetaling i penger fremfor gjenanskaffelse av tilsvarende gjenstander (naturalerstatning). I erstatningsoppgjøret over forsikringen ble det fratrukket 30 prosent fra takstverdien på kr 678 899 fordi selskapet hadde rabattavtale med en gullsmedforretning.
Spørsmålet i saken er om A kan kreve differansen mellom det som han fikk utbetalt fra forsikringsselskapet, og den fulle takstverdien erstattet av B, som var en av ransmennene.
Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett kom til at A ikke kan kreve differansen dekket av B da oppgjøret over forsikringen utgjorde full erstatning for As økonomiske tap. Høyesterett legger enstemmig til grunn at dette utgjør en feil ved rettsanvendelsen, og konkluderer med at A kan kreve differansen erstattet av B.
Høyesterett tar utgangspunkt i skl. § 4-1 hvor det fremgår at erstatning for tingskade og annen formuesskade skal dekke skadelidtes økonomiske tap. Det vises til rettspraksis, blant annet Rt. 2015 side 216, avsnitt 22, hvor det uttrykkes at skadelidte skal stilles økonomisk som om skaden ikke hadde skjedd.
Høyesterett konstaterer at skl. § 4-2 ikke er til hinder for at A kan kreve erstatning av skadevolder. Når skadelidtes forsikring ikke dekker tapet fullt ut kan det overskytende kreves av skadevolder, og der skade er voldt ved forsett – som i dette tilfellet – kan skadelidte gå direkte på skadevolder for hele tapet.
Høyesterett legger til grunn at As økonomiske tap uten forsikringsselskapets rabattavtale ville ha vært kr 678 899, og i avsnitt 32 angis problemstillingen; Er prinsippet om skadelidtes tapsbegrensningsplikt til hinder for at A kan kreve differansen erstattet av B?
I avsnitt 33 uttaler Høyesterett at prinsippet om skadelidtes tapsbegrensningsplikt følger av generell ulovfestet erstatningsrett og av skl. § 5-1 nr 2. Der heter det blant annet at når skadelidte har latt være i rimelig utstrekning etter evne å begrense skaden, skal dette regnes som medvirkning til skaden fra skadelidtes side.
Høyesterett konstaterer at det er omdiskutert i juridisk teori om skl. § 5-1 bare gjelder unnlatelser forut for den skadevoldende handling, mens unnlatelser i etterkant fortsatt reguleres av ulovfestet rett. Det påpekes at lovens forarbeider tilsier en slik forståelse, men at rettspraksis jf. Rt. 1992 s. 1469 og juridisk teori gir støtte for å benytte § 5-1 ved unnlatelser i etterkant. Høyesterett uttaler at det blir en smakssak om man vil ta utgangspunkt i den ulovfestede regelen eller i § 5-1 ved etterfølgende unnlatelse. Spørsmålet blir uansett om skadelidte har unnlatt å gjøre det som med rimelighet kan forventes for å begrense tapet – i dette tilfellet ved å avvise en gjenanskaffelse som ville ha kostet mindre for skadevolder enn å erstatte de tapte gjenstandene etter takst.
I avsnitt 34 presiseres at hovedregelen i erstatningsretten er at skadelidte kan velge om han vil avslå et tilbud fra skadevolder om gjenoppretting in natura og i stedet kreve sitt tap erstattet i penger. Det vises blant annet til Rt. 1873 s. 285 og juridisk teori. Denne valgretten vil i følge Høyesterett bli undergravet dersom skadelidte skulle ha plikt til å akseptere naturalerstatning der dette blir billiger for skadevolder. Skal det foreligge en slik tapsbegrensningsplikt må det foreligge særlige grunner til det. Det uttales at det samme må gjelde for forsikringsutbetalinger som i denne konkrete saken. Se avsnittene 36 og 37.
Høyesterett finner det klart det ikke foreligger slike særlige grunner for å akseptere naturalerstatning i dette tilfellet (avsnittene 38 – 42) og legger til grunn at lagmannsrettens rettanvendelse dermed er feil.
Du kan lese hele dommen her
05.10.2015