HR-2015-02265-A - Ny dom fra Høyesterett 12.11.2015.
Den 12. november 2015 avsa Høyesterett dom i sak som gjaldt tolking av smittevernloven § 8-2. Noen måneder etter mottak av sin annen dose med MMR vaksine fikk en 12 år gammel gutt diagnosen MS. Spørsmålet i saken var om sykdommen kunne være forårsaket av vaksinen. Hvis så var tilfelle oppstod spørsmål om staten kunne godtgjøre at annen årsak likevel var mer sannsynlig årsak til MS. Staten var funnet erstatningsansvarlig i tingrett og lagmannsrett. Også Høyesterett konkluderte med erstatningsansvar.
For Pasientskadenemnda var fremhevet at det ikke var påvist erfaringsmessig sammenheng mellom vaksine og MS. En teoretisk mulighet kunne etter statens syn ikke anses tilstrekkelig for ansvar. Staten fremhevet også at det uansett var bevist at sykdommen mest sannsynlig hadde en annen årsak. A hadde MS i subklinisk form før vaksinen ble gitt og skaden var således inntrådt da vaksinen ble gitt. For A ble anført at en medisinsk teori om årsakssammenheng måtte være tilstrekkelig og at A ikke hadde MS før vaksinen ble gitt.
Beviskrav ved vaksineskader er vesentlig lempet i skadelidtes favør. Det er tilstrekkelig for ansvar at vaksinen kan være årsak. Dersom vaksinen kan være årsak er det staten som har bevisbyrden hvis annen årsak påstås mer sannsynlig. Statens anførsel om samsvar med allment akseptert medisinsk viten ble avvist av Høyesterett i avsnitt 48. Etter Høyesteretts mening kan det ikke kreves fullgodt vitenskapelig bevis for sammenheng når det ut fra annen bevisførsel kan etableres en praktisk mulighet for årsakssammenheng. Selve bevisterskelen må etter Høyesteretts oppfatning ligge lavt.
Høyesterett fremhevet at verken lovens ordlyd eller alminnelig erstatningsrett stiller krav om at skadevolder ved anførsel om alternativ årsak konkretiserer den alternative skadeårsak. Det ble imidlertid samtidig fremhevet at årsaksvurderingen er av rettslig art og at det må legges mindre vekt på de epidemiologiske undersøkelsene. Også skadetilfeller utenfor det som kan måles statistisk skal kunne gi grunnlag for erstatning. Den nære tidsmessig relasjonen mellom vaksine og konstatering av sykdom, A’s unge alder og eksempler på autoimmune virkninger fra vaksinasjoner med annen type virus ga etter Høyesteretts oppfatning klare indikasjoner i retning av årsakssammenheng mellom vaksine og MS.
Rettsoppnevnt sakkyndig dr. Holmøy fant at det ikke var statistisk sammenheng til støtte for at MMR vaksinen hadde fremskyndet sykdomsdebuten dersom den forelå i subklinisk form. Holmøy mente at MS-sykdommen i vår sak overveiende sannsynlig ville brutt ut med kliniske symptomer på et noe senere tidspunkt uansett. Til tross for dette kom Høyesterett til at staten ikke greide å bevise annen mer sannsynlig årsak. Selv om det mangler statistisk bevis for sammenheng fant Høyesterett at det i foreliggende sak likevel var nærliggende å anta at vaksinen kan ha vært utløsende årsak for MS. Usikkerhet om A ville utviklet MS uansett måtte gå ut over staten. I avsnitt 86 konkluderes med at A ikke i overskuelig fremtid villa ha utviklet MS-symptomer dersom MMR-vaksinen tenkes borte.
Du kan lese hele dommen her
Oslo, 30.11.2015