HR-2015-1362-A
Norges Høyesterett har avsagt en prinsipielt viktig dom som gjelder utmåling av menerstatning jf. skl. § 3-2, i et tilfelle hvor skadelidte har en funksjonssvikt eller er skadet fra før (senere også omtalt inngangsinvaliditet eller grunnskade).
Skadelidte var utsatt for en bilulykke i 2006 der realskade og samlet skaderelatert medisinsk invaliditetsgrad ble anslått til 40 %. Skadelidte hadde også vært utsatt for bilulykker i 2001 og 2002, og hadde i løpet av grunnskolen hatt generelle lærevansker og betydelige atferdsproblemer, med innleggelse på psykiatrisk avdeling i 1990. Samlet inngangsinvaliditet ble på denne bakgrunn satt til 41 %. Det var enighet om de oppgitte invaliditetsgrader da saken ble behandlet av Høyesterett.
Ved utmåling av menerstatning der skadelidte har en funksjonssvikt eller er skadet fra før, har det vært operert med tre mulige prinsipper for utmålingen. Etter bruttoprinsippet skal erstatningen fastsettes ut fra den samlede medisinske invaliditet, uten at det blir gjort noe fradrag for inngangsinvaliditeten. Ved differanseprinsippet fastsettes erstatningen ut fra differansen mellom den medisinske invaliditeten etter skaden og den invaliditet som grunnskaden isolert sett hadde utgjort. Når separasjonprinsippet anvendes, ser man bort fra grunnskaden og vurderer isolert hvilken medisinsk invaliditet den etterfølgende skadevoldende handling har påført skadelidte. Erstatningen beregnes ut fra denne invaliditeten.
Tingretten kom til at menerstatningen skulle utmåles etter separasjonsprinsippet, og lagmannsretten la til grunn at differanseprinsippet kommer til anvendelse. Problemstillingen for Høyesterett var å avgjøre hvilket utmålingsprinsipp som kommer til anvendelse.
Det var enighet om at separasjonsprinsippet gir det gunstigste resultatet for skadelidte i de tilfellene der inngangsinvaliditeten er svært høy, og der både inngangsinvaliditeten og den aktuelle skaden er lav. Når inngangsinvaliditeten og invaliditeten som følge av den aktuelle skaden er henholdsvis 41 % og 40 %, vil anvendelse av differanseprinsippet innebære ca. en dobling av erstatningsbeløpet sammenliknet med en utmåling basert på separasjonsprinsippet.
Høyesterett redegjør først for det rettslige utgangspunkt som gjelder ved fastsettelse av menerstatning etter skl. § 3-2, og som allerede er fastsatt gjennom rettspraksis. Utgangspunktet for utmålingen er regelen om menerstatning ved yrkesskade etter folketrygdlovens regler, jf. forskrift 21. april 1997 som er gitt med hjemmel i folketrygdloven § 13-17 og tillagt en tredjedel. Ved utmålingen skal grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet legge til grunn.
Høyesterett tar der etter utgangspunkt i at formålet med skl. § 3-2 er å kompensere for skadelidtes reduserte livsutfoldelse som følge av den aktuelle skaden, og at dette må innebære at utmåling etter separasjonsprinsippet må være et minimum (avsnitt 49).
Fordi utslaget som den nye invaliditeten gir, kan være vesentlig forskjellig ettersom skadelidte er invalid fra før, sammenlignet med om vedkommende hadde vært helt frisk, fremhever Høyesterett at separasjonsprinsippet ikke alltid vil gi tilstrekkelig kompensasjon, og at dette bør føre til at differansprinsippet kommer til anvendelse der dette vil gi skadelidte høyere erstatning. På denne måten vil man ved erstatningsutmålingen få tatt hensyn til hvilket nivå inngangsinvaliditeten befinner seg på.
Etter Høyesteretts vurdering vil en eventuell utmåling etter separasjonsprinsippet med tillegg basert på en skjønnsmessig vurdering i flereskadetilfellene, medføre økt usikkerhet og virke prosessdrivende. Anvendelse av differansprinsippet kan i følge Høyesterett i en viss grad medføre økt fokus på inngangsinvaliditet og et større behov for medisinsk sakkyndighet, og dermed virke kostnadsdrivende. Etter Høyesteretts syn utgjør sistnevnte likevel ingen tungtveiende innvending mot at differansprinsippet legges til grunn som alminnelig utgangspunkt. Høyesterett presiserer at det uansett må vurderes hva som gir skadelidte tilstrekkelig kompensasjon, og at inngangsinvaliditeten da under enhver omstendighet vil være relevant.
På denne bakgrunn kommer Høyesterett til at differanseprinsippet må danne utgangspunktet for fastsettelsen av menerstatning i flereskadetilfellene, men at erstatning utmålt etter separasjonsprinsippet setter en nedre grense. Lagmannsrettens utmåling etter differanseprinsippet ble derfor opprettholdt av Høyesterett. Dommen var enstemmig.
Du kan lese hele dommen her.
03.07.2015