Den 19.04.2016 avsa Høyesterett en prinsipielt viktig dom som gjelder krav om erstatning etter bilansvarslova (BAL) for tap av forsørger der denne har brukt bilen til å ta sitt eget liv. Spørsmålet Høyesterett tok stilling til er om de etterlattes erstatningskrav skal identifiseres med avdødes forsettlige medvirkning, slik at forsørgertapserstatningen skal avkortes helt eller delvis.
Både tingretten og lagmansrettens flertall fant det bevist at det dreide seg om et selvmord, og at avdøde hadde skyldevne. Begge instanser la til grunn at avdøde selv ikke ville hatt krav på erstatning dersom han hadde overlevd, og at erstatningen til de etterlatte måtte bortfall gjennom såkalt passiv identifikasjon.
For Høyesterett var partene enige om at dødsfallet var forårsaket av motorvognen, og at det forelå ansvarsgrunnlag for forsørgertapserstatning jf. BAL § 4. Det var også enighet om at avdøde begikk selvmord og at hans forsettlige medvirkning til skaden ville medført full avkortning av erstatningen til ham dersom han hadde overlevd.
Høyesterett legger til grunn at BAL § 7 (avkortning i erstatningen som følge av skadelidtes medvirkning) ikke direkte regulerer de etterlattes erstatningsrettslige stilling, men at BAL § 6 gir henvisning for at erstatningen skal fastsettes "etter vanlege skadebotreglar", herunder slik at at skadeserstatningsloven (SKL) § 5-1 nr. 1 om passiv identifikasjon får anvendelse i saker etter BAL.
Høyesterett legger også til grunn at der den direkte skadelidte er død som følge av skaden vil de etterlatte være "erstatningssøkeren", slik at ordlyden i SKL § 5-1 nr. 1 åpner for passiv identifikasjon med avdødes medvirkningshandling. Se avsnittene 26 og 27.
I avsnittene 28-32 redegjør Høyesterett for praksis knyttet til tidligere § 25 i straffelovens ikrafttredelseslov og forarbeidene til SKL § 5-1 nr. 1 og i avsnitt 33 oppsummeres gjeldende rett slik:
"Etter vedtakelsen av § 5-1 er praksis i tilknytning til passiv identifikasjon ved forsørgertap endret i tråd med justiskomiteens uttalelser. Utgangspunktet er nå at de etterlattes erstatningskrav anses å "alminneligvis stå på egne ben". Det er i rettspraksis likevel lagt til grunn at avdødes grovt uaktsomme medvirkning kan gi grunnlag for delvis identifikasjon. Senest i Rt. 2014 side 1192 og Rt. 2015 side 141 ble erstatningen til de etterlatte etter alkoholpåvirket sjåfør avkortet med 20 prosent. Disse avkortningene bygger på utelukkelsesregelen i bilansvarsloven § 7 fjerde ledd bokstav b om at alkoholpåvirket sjåfør ikke har krav på erstatning. Ved fastsettelsen av avkortningsprosent er det vist til at de sosiale hensyn er tillagt større vekt i den senere tid. I dommen fra 2015 ble erstatningen i tillegg avkortet med 10 prosent på grunn av manglende forsikring, jf. bilansvarsloven § 10."
Høyesterett legger til grunn at det ikke finnes høyesterettspraksis der avdøde har fremkalt skaden ved selvmord, og at heller ikke forarbeidene gir veiledning for slike tilfeller. Høyesterett mener at at justiskomiteens formuleringer tilsier at det kun var uaktsom medvirkning justiskomiteen hadde for øye, og at uttalelsen om at etterlates krav på erstatning "alminneligvis" står på egne ben gir rom for forbehold som aktualiseres nettopp i selvmordstilfellene. Se avsnittene 34 og 35 i dommen. Høyesterett viser også til at Stortinget heller ikke fulgte departementets tilrådning om å vedta en lovbestemmelse som "uten unntak" utelukker identifiasjon. På denne bakgrunn mener førstevortende at justiskomiteens uttalelser ikke rekker lenger enn uaktsomhetstilfellene.
Høyesterett viser også til at motorvogsforsikringen som i 1972 ble utvidet til å omfattet førerskade har betydelig likehtstrekk med ulykkesforsikring der rett til erstatning bortfaller ved forsettelig femkalling av forsikringstilfellet jf. forsikringsavtalelovens § 13-8 første ledd.
På denne bakgrunn finner Høyesterett grunnlag for full identifikasjon ved selvmord og at de etterlattes forsørgertap må avkortes fullt ut. Dommen er enstemmig. Du kan lese hele dommen her
KLCO, 23. april 2016