HR-2016-00899
Høyesterett avsa den 28.april 2016 en prinsipielt viktig sak vedrørende samspillet mellom tvl. §§ 6-11 og 18-3 annet ledd. I dommen presiseres også det nærmere innholdet i forsettsbegrensningen tilknyttet tilleggsfristen i fl. § 22 nr. 1. Saken har avgjørende betydning for adgangen til å ta ut gjentatte forliksklager for å utsette foreldelse av et krav.
Saken gjelder krav om erstatning for personskade etter en bilulykke, hvor selskapet prinsipalt anførte at skadelidtes krav var foreldet. Forhandlingen ble oppdelt i tingretten, og det er således kun foreldelsesspørsmålet som er behandlet av domstolene.
Da det ikke hadde skjedd noen reell utvikling i saken 5 år etter skadetidspunktet varslet forsikringsselskapet at de ville påberope seg foreldelse. For å forhindre foreldelse av kravet tok kravstiller først en klage for Finansklagenemnda. Etter dette ble det etter hvert tatt ut tre forliksklager med samme innhold, og den andre forliksklagen ble tatt ut før det var gått ett år etter at forliksrådet innstilte behandlingen av den første klagen. Forliksrådet avviste den andre forliksklagen under henvisningen til tvl §§ 18-1 og 6-11 (5), og det ble deretter tatt ut en tredje forliksklage. Stevning ble inngitt til Oslo tingrett i april 2014. På dette tidspunktet hadde det gått over 12 år siden ulykken.
Både tingretten og lagmannsretten kom til at kravet ikke var foreldet, men da på ulike grunnlag. Lagmannsretten kom til at det var feil av forliksrådet å avvise den andre forliksklagen, da den mente at tvisteloven § 18-3 andre ledd åpnet for uttak av ny forliksklage før det var gått ett år.
Høyesterett overprøver lagmannsrettens forståelse av tvl § 18-3 annet ledd, og uttaler at denne bestemmelsen ikke gir hjemmel til å ta ut en ny forliksklage for å avbryte foreldelse før det har gått ett år. Det blir videre fastslått at tvl § 6-11 femte ledd uttømmende regulerer når det kan tas ut ny forliksklage, og at det var riktig av forliksrådet å avvise den andre klagen.
Høyesterett fant likevel ikke at kravet var foreldet da den kom til at kravstiller skulle tilkjennes en ett års-tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 22 nr. 1.
Det følger av foreldelsesloven § 22 nr.1 at fordringshaver skal tilkjennes en tilleggsfrist dersom manglende realitetsavgjørelse av saken ikke skyldes et forsettlig forhold på fordringshaverens side. I teori og praksis har det lenge vært tvil om innholdet i bestemmelsens forsettskrav, herunder om forsettet kun må omfatte selve feilen, eller om det også må omfatte virkningene av denne.
Etter en inngående gjennomgang av foreliggende rettskilder kommer Høyesterett komme til at forsettskravet kun omfatter den prosessuelle feilen som fører til avvisning.
I den faktiske bevisvurderingen kommer førstvoterende til at feilen ikke er forsettlig, da han ikke kan legge til grunn at advokaten var seg bevisst at det ikke var adgang til å sende inn en ny forliksklage. Det blir i denne forbindelse lagt vekt på spørsmålet er prosedabelt, og at advokaten la til grunn samme forståelse av tvl § 18-3 annet ledd som lagmannsretten.
Avgjørelsen må anses som prinsipielt viktig og retningsgivende da den fastsetter innholdet i sentrale bestemmelser i både tvisteloven og foreldelsesloven. Avgjørelsen er videre av stor praktisk betydning for forsikringsbransjen da den vil demme opp for muligheten til å ta ut gjentatte forliksklager for å forhindre foreldelse av krav.
Du kan lese hele dommen her