Saken gjelder Skl. §§ 1-1, 3-5, og mindreåriges erstatningsansvar ved drap.

En domfelt for to forsettlige drap, som var 15 1/2 år på drapstidspunktet, var dømt i tingretten og lagmannsretten til å betale gravferdsutgiftene og det normerte oppreisningsbeløpet på kr. 200 000 til hver av til sammen syv etterlatte. Samlet beløp kr. 1 491 319.

Høyesterett slo fast at forarbeidene indikerer at det skal mye til for å sette ned ansvaret som barn over den kriminelle lavalder har pådratt seg som følge av straffbare handlinger. I alle fall så fremt det gjelder erstatning for den økonomiske skaden som barnet har voldt. Likheten i reglene om ansvar for mindreårige og «sinnssyke» tilsier at det også etter § 1-1 er adgang til å tilkjenne oppreisning dersom de generelle vilkårene i § 3-5 er oppfylt. I alle fall barn over den kriminelle lavalderen kan derfor ilegges ansvar for oppreisningserstatning.

Hensynene til rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet vil inngå i den rimelighetsvurderingen som skal foretas. Det er imidlertid ikke påkrevd at disse tillegges avgjørende vekt. Dersom erstatningskravet knytter seg til alvorlige straffbare handlinger, kreves det betydelig mer for å unnlate å pålegge ansvar eller utmåle en lavere erstatning enn ellers.

Med henvisning til skadeserstatningsloven § 3-4, siste ledd kom Høyesterett til at en ung skadevolder som utgangspunkt må erstatte gravferdsutgifter fullt ut. I dette tilfelle, hvor det var begått to forsettlige drap, var det ikke aktuelt å redusere erstatningen for gravferdsutgiftene.

Høyesterett fant det ikke tvilsomt at skadevolder hadde nådd en slik alder at ansvar for oppreisningserstatning var aktuelt. Det var ingen særlige forhold ved hans utvikling som tilsa en reduksjon av ansvaret for de grove kriminelle handlingene. Den utviste adferden talte sterkt imot en reduksjon. De to brutale drapene var begått med kvalifisert forsett. Uttalelsene i forarbeidene om at det skal svært mye til for å redusere ansvaret i alvorlige straffesaker kom således inn med full tyngde. Siden skadevolder var i gang med utdanning til elektriker ville han etter soning få mulighet til å skaffe seg inntekt og således være i stand til å bære ansvaret. Også hensynet til at det i rettspraksis er fastsatt en normert oppreisning til etterlatte etter forsettlig drap tilsa tilbakeholdenhet med å redusere oppreisningen.

Høyesterett fastslo endelig at det som utgangspunkt ikke skal differensieres mellom ulike grupper etterlatte som skal tilkjennes oppreisning. Sentralt i denne forbindelse var det lite ønskelige i å åpne for bevisføring rundt forhold som kan få betydning for en individuell fastsettelse. Bare helt særegne tilfeller kan begrunne unntak fra dette utgangspunktet.

Du kan lese hele dommen her

KLCO, 15.06.2018