En 15 år gammel gutt døde på sykehus etter svikt ved helsehjelpen. Dødsfallet skyldtes hjertesvikt som følge av mellomgulvsbrokk. Svikten bestod i at en ventrikkelsonde som ble dratt ut under transporten til sykehuset ikke ble re-innsatt ved ankomst på sykehuset.
Guttens mor overnattet i samme rom som avdøde og oppdaget på morgenen at sønnen ikke pustet. Hjelp ble tilkalt, men livet stod ikke til å redde. Høyesterett kom til at guttens mor hadde krav på erstatning for psykisk skade i form av bla. i angst, nervøsitet, depresjon og søvnvansker. Det ble ikke tatt stilling til erstatningsutmåling og eventuelle adekvansbegrensninger i denne forbindelse.
Erstatningsansvar var avvist av Pasientskadenemnda med henvisning til restriktiv praksis fra Høyesterett ved tredjemannstap. For Høyesterett anførte Pasientskadenemnda at grensene for ansvar ved sjokkskader er vesentlig snevrere enn dersom de skulle trekkes ut fra den alminnelige adekvanslæren.
Høyesterett kom imidlertid til at det var grunnlag for å foreta en viss justering av den foreliggende rettstilstanden. Det ble også vist til at dagens utgangspunkt er at psykiske skader har det samme erstatningsrettslige vern som fysiske skader. I avsnitt 45 ble presisert at det er uheldig om begrepet sjokkskade har bidratt til å forsterke forestillinger om at vi her har å gjøre med et helt særegent erstatningsrettslig fenomen.
KLCO, 15.11.2018