Dom Høyesterett 01.03.2018

Skl. § 1-5 nr 1 og aksept av risiko

Høyesterett har avsagt en prinsipielt viktig dom den 1. mars 2018 som gjelder krav om erstatning etter en rideulykke og forholdet til aksept av risiko. Spørsmålet i saken var om skadeserstatningsloven (skl.) § 1-5 nr. 1 åpner for ansvarsbortfall basert på aksept av risiko, og om A må anses å ha akseptert risikoen for den skaden hun ble påført.

A leide en vallak fra et rideskolesenter for å ri en søndagstur sammen med sin 9 år gamle datter og hennes 11 år gamle venninne. De red på en opparbeidet kjøre- og ridevei da hesten under galopp plutselig «bukket» slik at A ble kastet av hesten. Hun pådro seg brudd i nakke-, bryst- og ryggvirvler og ble vurdert til å være 21% medisinsk invalid. A ble som følge av skaden 50 % arbeidsufør.

Høyesterett presiserer at spørsmålet om ansvaret etter § 1-5 nr. 1 kan falle bort fordi skadelidte må anses å ha akseptert risikoen, beror på en tolkning av lovbestemmelsen. Bestemmelsen selv inneholder ikke noe forbehold for dette. Spørsmålet blir da hvilket lys rettspraksis, forarbeidsuttalelser og mer allmenne erstatningsrettslige prinsipper som åpner for aksept av risiko som bortfallsgrunn, kan kaste lys over spørsmålet.

Basert på en gjennomgang av rettspraksis slutter Høyesterett at det allment har vært lagt til grunn både ved skade voldt av dyr og ellers, at aksept av risiko fra skadelidtes side kan føre til at skadevolder ikke er ansvarlig. Blant annet med henvisning til lovforarbeider legger Høyesterett til grunn at det dreier seg om et synspunkt med generell rekkevidde. Ansvar etter skadeserstatningsloven § 1-5 nr. 1 kan dermed falle bort på grunn av aksept av risiko, til tross for ordlyden ikke gjør noe unntak for dette.

Høyesterett presiserer at vurderingen av om det foreligger aksept av risiko, må bygge på en helhetsvurdering. De forventninger skadelidte med rimelighet kan stille til aktiviteten, må da stå sentralt. I denne sammenheng har det betydning at ridesentre driver kommersiell virksomhet. Den tradisjonelle tanken bak objektivt erstatningsansvar, nemlig at den som har økonomisk nytte av en virksomhet som innebærer risiko, også er nærmest til å betale for risikoen, gjør seg dermed gjeldende. Rett nok er det i denne saken kundenes risiko det er tale om, ikke om tilfeldige tredjepersoner. For ridesentre er det likevel slik at personskader fremstår som en påregnelig og typisk følge av virksomhet som drives i egen interesse. Dette skiller rideskolevirksomhet fra en hesteeier som låner ut en hest som en vennetjeneste, der det må være større rom for synspunktet aksept av risiko dersom rytteren skulle bli utsatt for en skade.

På denne bakgrunn legger Høyesterett til grunn at det må anlegges et bredere perspektiv – for rideskolen er personskader som påfører de skadelidte kundene økonomisk tap, innenfor det typiske og påregnelige. Dette tilsier at rideskolen står nærmere til å forsikre seg mot dette enn den enkelte rytter. Dette leder frem til at det i praksis er begrenset plass for synspunktet aksept av risiko ved utleie av vanlige rideskolehester.

Høyesterett presiserer at et ridesenter likevel ikke blir fullt ansvarlig for enhver skade en rytter pådrar seg. For det første er det neppe alle rytterskader, heller ikke alle fallskader, som vil ha sin årsak i dyrets adferd eller egenskaper. De kan altså ikke anses som skader som dyret "volder", og faller av den grunn utenfor skadeserstatningsloven § 1-5 nr. 1. For det andre kan det også være at en feil som rytteren ut fra sine forutsetninger burde ha unngått, har fått dyret til å reagere slik at rytteren ble skadet. Da kommer medvirkningsregelen i § 5-1 til anvendelse. Det fremheves at det samme må gjelder for utleie av hester til aktiviteter som innebærer en særskilt risiko med hensyn til farefrekvens eller skadeomfang. Her er det gjerne tale om erfarne ryttere som kjenner risikofaktorene godt. Da er det nærliggende å anse dem for å ha akseptert en særlig risiko på en slik måte at man er utenfor det som omfattes av den generelle regelen om objektivt ansvar for skade voldt av dyr.

Høyesterett kom til at omstendighetene rundt rideturen i denne konkrete saken ikke ga grunnlag for at A kan anses å ha akseptert risikoen for å bli "bukket" av hesten.

Du kan lese hele dommen her.

KLCO, 11. mars 2018