Høyesterett har avsagt en prinsipielt viktig dom innen personskadeerstatningsretten om kravet til faktisk årsakssammenheng i nakkeslengskader. Dommen behandler blant annet innholdet av forenlighetskriteriet – i dommen omtalt som forenlighetstesten – og om sentral sensitisering kan forklare skadelidtes symptomer og symptomutvikling.
Det var ikke konstatert varige biologiske skader hos skadelidte. Problemstillingen i saken var om skadelidtes smertebilde kan forklares med at hun, med utgangspunkt i smerter knyttet til en mulig bløtdelsskade etter et nakkeslengtraume, har utviklet en nevrologisk overfølsomhet for smerte - i saken omtalt som sentral sensitisering. Både ting- og lagmannsretten kom til at dette var tilfellet, og at kravet til faktisk årsakssammenheng dermed var oppfylt. Høyesterett kom enstemmig til det motsatt resultat. Vi arrangerer et eget foredrag om dommen og betydningen av den - mandag 23.04.18 - Kl. 09-11.
Skadelidte var i 2002 (12 år) passasjer i en personbil som kolliderte med en annen bil. Den traff på høyre side i bilen der skadelidte satt, på skrå bakfra. Hastighetsøkningen var mellom 10 og 20 km/t, tilsvarende en akselerasjon mellom 2,4 og 6,5 g. Skadelidte er i dag helt arbeidsufør på grunn av kroniske smerter og utmattelse. Hun har behov for assistanse døgnet rundt. Problemstillingen for Høyesterett var om hennes smerter og øvrige plager i dag kan føres tilbake til skader som følge av et nakkeslengtraume under kollisjonen i 2002.
Førstvoterende påpeker innledningsvis at dommer innen personskadeerstatningsrettens område inneholder opplysninger av personlig, familiær og medisinsk art, og at man av hensyn til personvernet, familie- og privatlivet ikke bør bruke navnet til den skadelidte som kallenavn på viktige prejudikater. I stedet for de personnavn som ofte har vært brukt «omdøper» Høyesterett de sentrale dommene som det vises til slik: Rt-1998-1565 (nakkesleng I), Rt-2001-320 (psykoinvaliditet) og Rt-2010-1547 (nakkesleng II).
Høyesterett tar utgangspunkt i betingelseslæren og viser til tidligere prejudikater: Rt-1992-64 (p-pille Il) og Rt-2010-1547 avsnitt 33 (nakkesleng II). Det vises til at det har vært, og fremdeles er, usikkerhet rundt skademekanismer og årsaksforhold ved nakkeslengtraumer, og at vi er på et område hvor det er særlig viktig at domstolene har for øye at årsaksforhold, skadeomfang så langt mulig må bedømmes i lys av mer allment akseptert medisinsk viten.
Det fremheves at vi er på et område hvor det - av hensyn til kvaliteten på avgjørelsesgrunnlaget, behovet for forutberegnelighet og likebehandling og ønsket om å redusere risikoen for tvister - er et særlig behov for å følge visse strukturerende generelle retningslinjer ved bevisbedømmelsen, og det vises til de fire «trinnene» som ble oppstilt for vurderingen av faktisk årsakssammenheng i Rt-1998-1565 (nakkesleng I).
«Firetrinns metoden» oppsummeres i avsnitt 28 slik: For det første må det aktuelle traumet ha hatt tilstrekkelig skadevoldende evne. For det andre må det foreligge akutte symptomer på skade i form av nakkesmerter innen to til tre døgn. For det tredje må det foreligge brosymptomer, altså sammenhengende plager fra traumet inntraff til en eventuell kronisk senfase. Og for det fjerde må det foreligge et sykdomsbilde som er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng.
I avsnitt 29 fremhever førstvoterende at det fjerde trinnet – omtalt som forenlighetstesten – er tilfredsstilt dersom forløpet er i tråd med det man ut fra anerkjent medisinsk viten vil forvente, forutsatt at skadelidte virkelig fikk en fysisk skade ved kollisjonen. Førstvoterende presiserer at det ikke kreves at forløpet må være typisk eller i alle deler karakteristisk. Også mer atypiske eller sjeldne forløp kan være forenlige med det man vet om skader påført ved nakkesleng, forutsatt at forløpet likevel kan forklares med basis i anerkjent medisinsk viten, jf. Rt-2001-320 (psykoinvaliditet).
Problemstillingen i saken var om forløpet i tilfredsstiller forenelighetstesten. I den konkrete vurderingen fremheves det (i avsnitt 34) å være av stor betydning under forenelighetstesten at skadelidtes smerter – uten biologisk forklaring i påviselig skade i nakken – har utviklet seg i retning av en massiv forverring med hensyn til intensitet og lokalisering. Det traumet hun var utsatt for i kollisjonen, og hennes tilstand slik den er beskrevet i de tidsnære bevis i dagene og ukene etter kollisjonen, passer ikke med den store funksjonsnedsettelsen som fremvises senere, med full uførhet og betydelige motoriske symptomer - foruten smertene og øvrige plager. Det vises til professor Ellen Jørums skriftlige redegjørelse for Høyesterett.
I avsnitt 36 presiseres det at også et atypisk forløp kan være forenlig med nakkeslengskade, forutsatt at forløpet kan forklares med basis i anerkjent medisinsk viten. Med dette utgangspunkt tar Høyesterett stilling til om de opprinnelige smertene, gjennom en nevrologisk sensitiseringsprosess, har utviklet overfølsomhet for smerte, og om fenomenet sentral sensitisering kan forklare det uvanlige og alvorlige forløpet.
Høyesterett presiserer i avsnitt 37 at den rettslige målestokken er hva som følger av "allment akseptert medisinsk viten", og at man her må bygge på hva man fra et vitenskapelig ståsted mener med sentral sensitisering, og på hva man fra et vitenskapelig ståsted vet om dette fenomenet som forklaring på en ellers uforklart smerteutvikling etter nakkeslengtraumer.
På grunnlag av det materialet som ble presentert for Høyesterett, tror ikke førstvoterende at det er riktig å utelukke sentral sensitisering som en mulig forklaring på et atypisk smerteforløp i nakkeslengstilfellene. Det fremheves likevel i avsnitt 39 at det er mye man ikke vet om temaet, og det først og fremst er en teori om smerte. Denne teorien gir ikke en medisinsk anerkjent forklaring på hvordan en utvikling som starter med et moderat nakkeslengtraume, kan ende i fullstendig uførhet flere år senere.
Førstvoterende fremhever i avsnitt 40 at det heller ikke vil være mulig å skille virkningene av en eventuell sentral sensitisering som skyldes skade oppstått etter et nakkeslengtraume fra virkningene av en eventuell sentral sensitisering som har andre årsaker. Man ville da på sikt risikere en uheldig utglidning av årsaksvurderingen. Det vises til at den struktureringen av bevisbedømmelsen i nakkeslengsaker som følger av Høyesteretts etablerte praksis, ivaretar behovet for å sikre kvaliteten på avgjørelsesgrunnlaget, behovet for forutberegnelighet og likebehandling og ønsket om å redusere tvister.
Høyesteretts konklusjon ble på denne bakgrunn at det ikke var grunnlag for å konstatere faktisk årsakssammenheng mellom nakkeslengtraumet i 2002 og skadelidtes smerter og plager i dag. Dommen var enstemmig.
Du kan lese hele dommen her.
KLCO, 23.03.2018