Norges Høyesterett har i dom av 18. juni 2019 presisert det rettslige utgangspunkt som gjelder for krav om gjenopptak/revisjon av personskadeoppgjør etter avtalelovens § 36.
Forsikringsselskapet og skadelidte kom til enighet om en sluttutbetaling pålydende kr 250.000,- som fullt og endelig oppgjør i 2010. Utbetalingen kom i tillegg til tidligere utbetalt erstatning på 40 000 kroner for «lidt inntektstap» samt utbetalinger for pådratte utgifter, herunder juridisk bistand. I 2016 fremsatte skadelidte krav om gjenopptak av forsikringsoppgjøret. Kravet ble avvist av selskapet. Saken ble brakt inn for domstolen og Nedre Telemark tingrett avsa dom i 2017 hvor forsikringsselskapet ble frifunnet.
Skadelidte påanket dommen til Agder lagmannsrett som i dom av 19. oktober 2018 ga skadelidte medhold i at det var grunnlag for revisjon av erstatningsoppgjøret. Lagmannsretten delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet la til grunn som mest sannsynlig at det forelå faktisk årsakssammenheng mellom trafikkulykken og nakkedistorsjonsskaden med ledsagende psykiske og autonome plager og også senere varig ervervsmessig uførhet. Flertallet kom videre til at skaden hadde endret seg vesentlig til skadelidtes ulempe idet hun i 2014 var blitt innvilget uføretrygd med en uføregrad på hundre prosent, og at forandringen lå utenfor det partene regnet med da avtalen ble inngått. Avtalen fremsto i ettertid som urimelig og ubalansert i forhold til et riktig oppgjør, og etter en samlet vurdering ville det virke urimelig å gjøre avtalen gjeldende. Flertallet delte seg imidlertid når det gjaldt hva revisjonen av avtalen skulle gå ut på. En dommer mente at det i hovedsak kunne tas utgangspunkt i As egen tapsberegning og ville tilkjenne tilleggserstatning på 2 100 000 kroner. Den andre dommeren i flertallet mente at avtalens urimelige virkninger ville bli tilstrekkelig avbøtet ved en tilleggserstatning for inntektstap på 1 000 000 kroner med tillegg av utgifter til spesialisterklæringer på 85 800 kroner. Mindretallet fant ikke grunnlag for avtalerevisjon i medhold av avtaleloven § 36. Dommeren bygget på at skadelidtes ervervsevne ikke var vesentlig endret siden avtaleinngåelsen. Mindretallet fant heller ikke at det forelå tilstrekkelig årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As ervervsmessige uførhet
Partene var enige om at skadeserstatningsloven § 3-8 ikke gir grunnlag for revisjon av avtalen fordi denne bestemmelsen bare omfatter revisjon av skadeoppgjør hvis skadelidtes helse har forverret seg. En endring av ervervsmessig uførhet uten at dette skyldes forverring av helsetilstanden, gir ikke grunnlag for revisjon etter skadeserstatningsloven § 3-8. Høyesterett presiserer i denne sammenheng at det etter Rt-2013-769 ikke er holdepunkter for at § 3-8 innskrenker anvendelsesområdet for avtl. § 36, og at angjeldende sak uansett gjelder et krav basert på endring av ervervsmessig uførhet.
Høyesterett tar utgangspunkt i de tre kumulative vilkårene for gjenopptak som ble oppstilt i Rt-2013-769. Etter en konkret vurdering kom Høyesterett til at muligheten for at skadelidte ville bli varig ervervsmessig ufør ikke fremsto som en tilstrekkelig fjern mulighet til at vilkåret om at «forandringen må ligge utenfor det begge parter regnet med da avtalen ble inngått» kan anses oppfylt. Et av de tre kumulative vilkårene er dermed ikke oppfylt.
Høyesterett presiserer at dette likevel ikke er tilstrekkelig til at avtalerevisjon etter avtaleloven § 36 er utelukket. Som fremhevet i Rt-2013-769 må det holdes fast ved at «det må skje en samlet vurdering av alle relevante omstendigheter». Følgelig vil det unntaksvis kunne være rom for avtalerevisjon selv om ikke alle de tre vilkårene er oppfylt. Høyesterett presiserer at terskelen for å sette en avtale til side etter en helhetsvurdering må imidlertid ligge ekstra høyt.
Førstvoterende fremhever at det store avviket mellom det lagmannsretten la til grunn som full erstatning for tapt inntekt – over to millioner kroner – og den avtalte erstatningen for tapt inntekt på 250 000 kroner, kan medføre at avtalen, avhengig av de øvrige omstendigheter, fremstår som urimelig og ubalansert i favør av forsikringsselskapet, som i utgangspunktet er den sterke part i avtaleforholdet.
I helhetsvurderingen legger Høyesterett likevel avgjørende vekt på at det på avtaletidspunktet må ha fremstått som meget usikkert hva som ville bli utfallet av en eventuell tvist hvis skadelidtes ervervsmessige uførhet skulle bli varig. Det fremheves dessuten at ved å inngå avtalen sikret skadelidte seg en ikke ubetydelig erstatning for tap i fremtidig inntekt uavhengig av om hun noenlunde raskt skulle komme tilbake i arbeid, og hun eliminerte prosessrisikoen som var knyttet til hennes erstatningsrettslige stilling. Til gjengjeld ga hun fra seg muligheten til å kreve høyere erstatning dersom den ervervsmessige uførheten skulle vare ved. Høyesterett legger også vekt på at skadelidte var bistått av advokat ved avtaleinngåelsen og at hun derfor forutsettes å ha vurdert fordelene ved et sikkert erstatningsbeløp opp mot ulempene ved å si fra seg muligheten til høyere erstatning dersom den ervervsmessig uførheten skulle bli varig.
Etter en samlet vurdering av omstendighetene i saken legger Høyesterett til grunn at skadelidte selv må bære risikoen for konsekvensene av at forholdene utviklet seg som de gjorde. Det var på denne bakgrunn ikke grunnlag for å sette til side partenes avtale etter avtaleloven § 36.
Du kan lese hele dommen her
KLCO, 28. juni 2019