Norges Høyesteretts ankeutvalg har i kjennelse av 19.08.2019 (HR-2019-1577-U) besluttet at søksmålet for Oslo tingrett mot en britisk bank ikke kunne anlegges for norsk domstol ut fra bestemmelsen i Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3.
Saksøkerne anførte at de har blitt bedratt av et norsk selskap (Oslo Direct Consulting) som skal ha foregitt å formidle lån i den britiske bank (HSBC) ved å bruke deres navn og logo. De som har vært utsatt for bedrageriene, skal ikke ha hatt noe direkte å gjøre med HSBC, men skal ha mottatt lånepapirer i Norge fra Oslo Direct Consulting og betalt inn for lånesaksbehandlingen i Norge til Oslo Direct Consultings konto i DNB. Søksmålet ble anlagt for Oslo tingrett fordi det anføres at skadevirkningene har inntrådt her.
Ankeutvalget presiserer at konvensjonen gjelder som norsk lov, jf. tvisteloven § 4-8. Etter artikkel 5 nr. 3 kan sak om erstatning utenfor kontrakt anlegges ved «domstolen for det sted der skaden ble voldt eller oppsto, eller der dette kan komme til å skje». Dersom Oslo tingrett skal være kompetent i henhold til denne bestemmelsen, må dette stedet altså være innenfor rettskretsen til Oslo tingrett. Det er ikke tilstrekkelig at skadestedet er et sted i Norge.
Videre fremhever ankeutvalget at det grunnleggende synspunktet bak Luganokonvensjonens vernetingsregler er forutberegnelighet: Saksøkte skal i rimelig grad kunne forutse hvor søksmål kan bli anlagt. Konvensjonens særlige vernetingsregler, der artikkel 5 nr. 3 inngår, skal derfor tolkes strengt.
I følge Ankeutvalget kan kravet til forutberegnelighet være oppfylt dersom saksøkte har en grunnleggende kunnskap om senere skadevolders opptreden. Det kan ikke utelukkes at også andre former for tilknytning mellom saksøkte og den senere skadevolder etter omstendighetene kan være tilstrekkelig til å etablere verneting basert på stedet der skadevirkningene har inntrådt. Ankeutvalget kan imidlertid ikke se at saksøker har anført noe som i dette tilfellet på rimelig vis gjør det forutsigbart for saksøkte at andre skulle misbruke saksøktes firmanavn, logo med videre i et svindelforsøk som fører til at skadevirkninger oppstår i Oslo.
Ankeutvalget presiserer at det alltid er en risiko for at noen, ett eller annet sted i verden, vil misbruke kjente foretaks firmanavn og logo i svindelforsøk. Denne risikoen, eller at foretaket selv erkjenner risikoen og forsøker å advare store deler av verden mot faren, kan imidlertid ikke i seg selv medføre at foretaket også må regne med å bli saksøkt av skadelidte hvor som helst der svindlere måtte lykkes. Det ville etter ankeutvalget syn medføre en fullstendig utvanning av artikkel 5 nr. 3, som ifølge EU-domstolens praksis skal fortolkes strengt. Ankeutvalget er etter dette enig med tingretten og lagmannsretten i at søksmålet må avvises. Det innebærer at anken forkastes
KLCO, 27. august 2019