Saken gjelder spørsmål om forsikringstakers krav om erstatning etter brann i bolig er foreldet. For å avgjøre dette måtte Høyesterett ta stilling til om forsikringsavtaleloven (fal) § 8-5(2) er en foreldelsesregel, eller en annen type fristregel.
Første nyttårsdag 2017 oppsto det brann i forsikringstakers bolig. Om lag et halvt år senere avslo forsikringsselskapet forsikringsdekning under henvisning til at det forelå klar sannsynlighetsovervekt for at forsikringstaker hadde fremkalt brannen ved forsett. Ved avslaget påberopte selskapet seg fristen i fal § 8-5(2) som sier at sikrede mister retten til erstatning dersom sikrede ikke anlegger sak eller krever nemndsbehandling innen seks måneder etter å ha mottatt avslaget. Forutsetningen for å kunne påberope fristen er at meldingen om avslaget inneholder informasjon om fristens lengde, hvordan den avbrytes og om følgen av at fristen oversittes.
Seksmånedersfristen i fal § 8-5(2) ble rettidig avbrutt av forsikringstaker ved uttak av forliksklage. Forliksrådet innstilte saken etter kort tid. I forkynningsdokumentet ble forsikringstaker orientert om at søksmål kan tas ut for tingretten, og at stevning må tas ut innen ett år fra forliksrådet innstilte saken for at virkningen av avbrutt foreldelse ikke skal opphøre. Forsikringstaker tok likevel ikke ut stevning før det hadde gått ett år og ti måneder etter forliksrådets innstilling.
Forsikringsselskapet anførte etter dette at kravet var foreldet, og viste til at forsikringstaker ikke hadde opprettholdt virkningen av fristavbruddet ved å ta ut stevning innen et år etter at forliksrådet innstilte saken, jf. tvisteloven (tvl) § 18-3(2). Forsikringstaker anførte på sin side at han hadde avbrutt fristen i fal § 8-5(2) rettidig ved uttak av forliksklage, og at det ikke var nødvendig å gjøre noe mer etter dette så lenge forsikringstaker ikke hadde oversittet treårsfristen i fal § 8-6(1).
Det ble etter dette avgjørende om fal § 8-5(2) er en foreldelsesregel, og om virkningen av fristavbruddet reguleres i tvisteloven § 18-3.
Forsikringsselskapet ble frifunnet i tingretten (TNOMO-2019-193296). Forsikringstaker påanket dommen til Frostating lagmannsrett som i LF-2021-11480 kom til at kravet ikke er foreldet. Lagmannsretten begrunnet dette med at fal § 8-5(2) ikke oppstiller en foreldelsesregel, men en særskilt frist for saksanlegg. Ved avgjørelsen ser lagmannsretten ut til å legge stor vekt på at retten mener en slik forståelse av reglene leder til rimelig resultat.
Det lagmannsretten ikke tok stilling til var om den særskilte frist for saksanlegg (som fal § 8-5(2) i så tilfelle oppstilte) var oversittet, eller hvilke regler som regulerer når virkningen av fristavbruddet opphørte. Lagmannsretten synes derfor å ha oversett at det å konkludere med at fal § 8-5(2) er en søksmålsfrist vil innebære at stevning må tas ut innen tre måneder for at virkningen av fristavbruddet ikke skal bortfalle, jf. tvl § 18-3(3). I inneværende sak ville dette ført til at fristen under enhver omstendighet var oversittet, men en slik løsning vil også medføre til at forsikringstakere generelt vil bli satt i en dårligere stilling enn dersom fristen er å anse som en foreldelsesfrist.
Høyesterett kommer i HR-2021-2404 i til et annet resultat enn lagmannsretten. I tråd med forsikringsselskapets anførsler finner Høyesterett klare holdepunkter i bestemmelsens ordlyd, forarbeider og rettspraksis for at fal § 8-5(2) er å anse som en foreldelsesregel, og ikke som en søksmålsfrist, eller en annen type fristregel. Høyesterett slår også fast at virkningen av fristavbruddet reguleres av tvl § 18-3(2) hvilket innebærer at forsikringstaker måtte ha tatt ut stevning innen ett år etter at forliksrådet innstilte behandlingen av saken, for å ha sitt krav i behold.
Dommen er et eksempel på at fristreglers rettslige karakter må avgjøres etter vanlig juridisk metode, hvor bestemmelsens ordlyd og forarbeider står sentralt i vurderingen.
Til tross for at ordlyden i fal § 8-5(2) ikke nevner «foreldelse» mener Høyesterett at ordlyden klart taler i retning av at bestemmelsen er en foreldelsesregel. Det vises i denne forbindelse til at det sikrede mister dersom fristen ikke overholdes, er «retten til erstatning». Dette innebærer at sikrede taper kravet, hvilket er en «klassisk materiell foreldelsesvirkning», se dommens avsnitt 41. Høyesterett mener videre at bestemmelsens henvisning til foreldelsesloven og anvisningen i fal § 8-6(1) om at «foreldelse» inntrer tidligst inntrer ved melding etter § 8-5 andre ledd, viser at lovgiver har ment at bestemmelsen er en foreldelsesregel. Avgjørelsen er også et eksempel på at det ikke kan legges for mye vekt på lovbestemmelsers overskrift.
Etter en gjennomgang av bestemmelsens ordlyd viser Høyesterett også til at både lovens forhistorie og forarbeider bekrefte det samme, samt at oppfatningen av at fal § 8-5(2) er en foreldelsesregel er fulgt opp i rettspraksis, se Rt-1997-168, Rt-2001-1457 og HR-2018-1612. Høyesterett finner det etter dette ikke nødvendig å kommentere hva som vil være følgene av lagmannsrettens rettsanvendelse.
Dommen innebærer at foreldelsesfristen i fal § 8-5(2) tar over for fal § 8-6 når seksmånedersfristen er påberopt av selskapet ved avslag på forsikring. Dette innebærer også varslingsregelen i fal § 8-6(3) ikke kommer til anvendelse.
Avslutningsvis kan det være greit å merke seg at en viktig følgende av at fal § 8-5(2) og § 18-5(2) er å anse som foreldelsesregler er at foreldelseslovens øvrige bestemmelser får anvendelse i den grad bestemmelsene eller forholdet egenart ikke sier noe annet. Dette innebærer blant annet at foreldelseslovens regler om virkning av avbrutt foreldelse i foreldelsesloven §§ 20 til 23 kommer til anvendelse. Særlig praktisk er det at forsikringstakere må sørge for å opprettholde virkningen av fristavbrudd når klage til forliksrådet eller Finansklagenemnda ikke fører til en realitetsavgjørelse, se foreldelsesloven § 22 nr. 1 og tvisteloven § 18-3(2). En annen viktig følge er at foreldelseslovens regler om fristavbrudd supplerer fal §§ 8-5(2)/18-5(2). Det vil da blant annet være relevant å vurdere om foreldelse kan være avbrutt ved erkjennelse, jf. foreldelsesloven § 14.
Dommen er enstemmig, og Høyesterett uttaler avslutningsvis at avgjørelsen ikke har budt på tvil. Resultatet er også helt i tråd med forsikringsselskapets og vår forståelse av forholdet mellom fal § 8-5(2) og § 8-6, og leder etter vårt syn til et riktig, rimelig og rettsteknisk godt resultat.
Avgjørelsen kan leses i sin helhet her.
Karoline Stenberg, advokat/partner
09.12.2021