Regjeringen foreslår endringer i skadeserstatningsloven § 3-9 for fastsettelse av kapitaliseringsrente ved utmåling av personskadeerstatning. Forslaget går ut på å gi en hjemmel til å kunne fastsette kapitaliseringsrenten i forskrift. Forslaget til lovvedtak er gitt i Prop. 73 L (2020-2021).

Forslag om en generell kapitaliseringsrente

Departementet legger til grunn at kapitaliseringsrenten skal være en realrente. Den skal være generell, og skal dermed benyttes i tilfeller der neddiskontering (og dermed også investeringer) skal skje for lengre, men også for noe kortere tidsperioder.

Den generelle kapitaliseringsrenten skal fastsettes ut fra en antakelse om at den skal ha en viss varighet og sikre stabilitet. Spørsmålet om endringshyppighet og spørsmål om modell for fastsettelse av kapitaliseringsrenten skal vurderes i forbindelse med utformingen av en eventuell forskrift. Forslag til forskrift vil sendes på høring på vanlig måte.

I forslaget legger departementet til grunn at det ikke er praktisk gjennomførbart å fastsette kapitaliseringsrenten på grunnlag av de investeringene en bestemt skadelidt faktisk vil gjøre. I tråd med gjeldende rett legger departementet til grunn at man må basere seg på en objektiv gjennomsnittvurdering, altså på hva som er fornuftig og forsvarlig for en person i skadelidtes stilling. Departementet uttaler at kapitaliseringsrenten bør fastsettes ut fra en forventning om investeringer med en noe høyere risiko enn plassering av beløpet på sparekonto i bank, men at det risikonivået som er lagt til grunn i Rt. 2014 side 1203, kan synes noe høyt.

Mulighet for unntak i spesielle tilfeller

Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet en bestemmelse om at den forskriftsfastsatte kapitaliseringsrenten kan fravikes i helt spesielle tilfeller. Departementet understreker imidlertid at en slik unntaksregel bør forbeholdes tilfeller der det foreligger særlige omstendigheter som gjør at en anvendelse av den alminnelige kapitaliseringsrenten vil føre til et lite rimelig resultat. Den foreslåtte bestemmelsen er ment å være en snever sikkerhetsventil for helt spesielle tilfeller.

Det er uttalt at unntaksbestemmelsen først og fremst kan være aktuell i tilfeller der dette er til gunst for den skadelidte, men at unntaket også kan anvendes der erstatningsutmålingen gjelder tap for en kort tidsperiode.

Forslag til særskilt kapitaliseringsrente for «vergemålstilfeller»

I skl. § 3-9 er det foreslått inntatt et nytt annet ledd tredje punktum, som gir hjemmel for fastsettelse av en særskilt kapitaliseringsrente som skal anvendes i tilfeller der erstatningen fullt ut eller delvis skal plasseres som bankinnskudd etter vergemålsloven § 51 første ledd. Forslaget er begrunnet i at for midler som forvaltes etter reglene i vergemålsloven, begrenses plasseringsalternativene av loven.

Departementets syn er likevel ikke at en særskilt kapitaliseringsrente for vergemålstilfeller skal benyttes i alle saker der den skadelidte er under vergemål. Om denne renten skal benyttes, må vurderes konkret i den enkelte saken, og vurderingstemaet vil være om det er den alminnelige eller den særskilte kapitaliseringsrenten som samlet sett i størst grad vil føre til at den skadelidte mottar full erstatning, men heller ikke mer enn dette.

Forholdet til skatteulempe

Departementet har kommet til at det ikke bør fremmes et forslag om lov- og forskriftsregulering av skatteulempesatsen. Det vises blant annet til at det ikke har blitt rettet samme kritikk mot fastsettelsen av skatteulempesatsen som mot fastsettelsen av kapitaliseringsrenten. Domstolene vil dessuten ha anledning til å fastsette skatteulempen konkret i den enkelte saken. Departementet antar at det i det videre forskriftsarbeidet kan være naturlig å også vurdere om kapitaliseringsrenten bør være en rente før eller etter skatt.

Erik
Erik Fjeldstad, 27.01.2021