HR-2019-2386-A - Dom avsagt 18.12.2019

Spørsmålet i saken var om skadeserstatningsloven (skl.) § 4-3, jf. § 4-2, hindrer forsikringsselskapet fra å kunne kreve regress for utgifter til sakkyndig bistand som selskapet hadde dekket for en forsikringstaker som har krav på erstatning etter reglene i avhendingsloven. Forsikringsselskapet som hadde boligkjøperforsikring dekket kostnader til sakkyndig bistand for å avklare mangelsansvaret etter salg av en boligeiendom, og fremsatte deretter et regresskrav mot forsikringsselskapet hvor selgeren hadde tegnet eierskifteforsikring.

Etter skadeserstatningsloven § 4-3 kan et forsikringsselskap som har betalt erstatning for tingsskade eller annen formuesskade, kreve regress hos den ansvarlige skadevolderen så langt den skadelidte kunne ha krevd erstatning av skadevolderen etter § 4-2. Bestemmelsen samsvarer med den alminnelige regelen om at den som har dekket en annens forpliktelse, normalt og som utgangspunkt, har et regresskrav i behold. Det er avskjæring av regress som krever særskilt hjemmel, jf. HR-2017-2414-A avsnitt 47 og HR-2018-577-A avsnitt 36. Skl. § 4-2 første ledd er en slik særskilt hjemmel for å avskjære regress, og det oppstilles vilkår at regresskrav bare kan gjørers gjeldende dersom skaden er voldt ved grov uaktsomhet, forsett, eller i tilknytning til næringsvirksomhet. Ingen av vilkårene var oppfylt i den aktuelle saken.

I vurderingen legger Høyesterett stor vekt på bestemmelsens ordlyd. I avsnitt 42 presiseres det at en naturlig forståelse av hva kapittelet er ment å regulere, og ordlyden i bestemmelsene, taler med atskillig tyngde mot at de griper inn i mangelsoppgjøret etter salg av en boligeiendom. I avsnitt 64 gjør førstvoterende en oppsummering av lovhistorikken/forarbeidene og legger til grunn at det generelle utgangspunktet om at regressadgangen i kontraktsforhold ikke reguleres av skadeserstatningsloven § 4-2 og § 4-3, er ikke forlatt i forarbeidene. Dette utgangspunktet nyanseres imidlertid i noen nærmere angitte tilfeller. Det er bakgrunnen for at regelen i § 4-1 første ledd ble opphevet – den var for kategorisk. Opphevelsen av § 4-1 første ledd gir altså ikke grunnlag for den motsatte slutning; at etter opphevelsen skulle § 4-2 gjelde generelt i kontraktsforhold. Høyesterett henviser også til Rt-1993-1018 hvor det ble lagt avgjørende vekt på fortåelsen av ordlyden, og i avsnitt 69 presiserer førstvoterende at denne vektleggingen av ikke å gjøre «vold mot naturlig språkbruk», samsvarer godt med ordlydsforståelsen i denne saken.

Dommen avklarer rekkevidden av skl. § 4-3, jf. § 4-2. Høyesterett legger til grunn at regressbegrensningen ikke gjelder for utgifter selskapet har dekket for en forsikringstaker som har krav på erstatning etter reglene i avhendingsloven.

Du kan lese hele dommen her.

KLCO, 21.12.2019