Spørsmålet som ble vurdert i HR-2024-2188-A er hva som menes med «oppgjørstidspunktet» i forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring § 2-3, og knytter seg til skillet mellom påført- og fremtidig inntektstap.
Saken gjaldt en helikopterpilot som fikk tinnitus og overfølsomhet for lyd. Som følge av helseplagene falt han ut av jobb i 2016. Han fremmet erstatningskrav etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 mot Tryg Forsikring. I april 2019 utbetalte selskapet 100% standardisert erstatning på grunn av prosessøkonomiske hensyn, og for å etablere et skjæringstidspunkt mellom lidt og fremtidig inntektstap.
Tryg Forsikring anførte at forskriftens § 2-3 må forståes slik at oppgjørstidspunktet normalt er det tidspunktet partene er enige om oppgjøret, eller domstidspunktet dersom partene er uenige. De anførte likevel at dersom forsikringsselskapet velger å utbetale full erstatning for tap av fremtidig inntekt, er det utbetalingstidspunktet som er oppgjørstidspunktet, jf. alminnelig erstatningsrett og pengekravsrettslige prinsipper.
Ankemotparten anførte at forsikringsselskapet ikke ensidig kan fastsette et annet oppgjørstidspunkt ved å utbetale en enkelt erstatningspost, og at oppgjørstidspunktet etter forskriftens § 2-3 er når det oppnås enighet om erstatningen, eller ved domstidspunktet, dersom partene er uenige.
Høyesterett vurder først om det etter alminnelig erstatningsrett finnes holdepunkter for at en ensidig utbetaling av erstatning for fremtidig inntektstap kan legges til grunn som oppgjørstidspunkt. Etter en gjennomgang av tidligere rettspraksis, forarbeider og rettslitteraturen konkluderer Høyesterett med at oppgjørstidspunktet etter de alminnelige erstatningsrettslige prinsipper, er det tidspunktet partene er enige om oppgjøret, eller, ved uenighet, domstolsbehandling og domstidspunktet. Høyesterett viser også til at pengekravsrettslige prinsipper har liten overføringsverdi til denne saken.
Videre vurderer Høyesterett oppgjørstidspunktet konkret i forhold til forskriftens § 2-3. Etter en gjennomgang av forskriftens ordlyd, forarbeider og rettspraksis, konkluderes det med at det ikke er noe som taler for at § 2-3 bestemmer et annet oppgjørstidspunkt enn det som følger av alminnelige erstatningsrettslige utmålingsregler.
Til slutt vurderer Høyesterett Trygs anførsel om at reelle hensyn bør tillegges stor vekt ved tolkningen, fordi skadelidt med høy inntekt vil ha et insentiv til å trenere erstatningsoppgjøret og bringe saken inn for domstolene for å få så sent oppgjørstidspunkt som mulig. Høyesterett påpeker at etablering av oppgjørstidspunktet ved ensidig delutbetaling, kan for høytlønnede personer være i strid med prinsippet om full erstatning, og at det skaper en ubalanse mellom partene. Selv om Høyesterett er enig med Tryg Forsikring i at reelle hensyn er et relevant hensyn ved tolkningen av forskriften § 2-3, vises det til at dette vil ha liten gjennomslagskraft. I lys av rettskildebildet kan reelle hensyn klart nok ikke lede til at oppgjørstidspunktet i forskriften omfatter en ensidig utbetaling av fremtidig inntekt.
Dommen avklarer at «oppgjørstidspunktet» i henhold til både alminnelig erstatningsrett, og etter reglene om yrkesskadeforsikring, er avtaletidspunktet eller domstidspunktet, og at en ensidig utbetaling fra forsikringsselskapet ikke danner grunnlag for å etablere et oppgjørstidspunkt.
Advokat Kristine Løken