Dersom en person har blitt skadet eller utsatt for visse straffbare handlinger, har skadelidte i mange tilfeller krav på oppreisning fra skadevolder.
Oppreisning vil si at den som er ansvarlig for skaden, pålegges å betale en pengesum til den som har blitt skadet. Denne engangssummen skal kompensere for skadelidtes «tort og smerte».
Hvis skaden har oppstått på en måte som gjør at et forsikringsselskap er ansvarlig, for eksempel gjennom bruk av motorvogn, kan skadelidte eller dens etterlatte rette krav mot forsikringsselskapet.
Oppreisning kommer i tillegg til andre erstatningsposter som for eksempel menerstatning eller erstatning for økonomisk tap, og Høyesterett har i HR-2024-708-A slått fast at den ikke skal samordnes med menerstatning. Pengesummen som utbetales kan være høy, og oppreisning skal være noe mer enn et plaster på såret – den skal være en kompensasjon for krenkelsen.
Hva kan skadelidte kreve oppreisning for?
For å kunne kreve oppreisning for personskader må det påvises enten at man har lidt en skade, eller at det har skjedd en straffbar handling som gir grunnlag for oppreisning. Dette er regulert i skadeserstatningsloven § 3-5 og § 3-3. En høyesterettsdom (HR-2024-1169-A) har nylig avklart at det offentlige, inkludert kommuner, også kan pålegges oppreisning ved krenkelse av en borgers menneskerettigheter. I dette innlegget tar vi utgangspunkt i reglene i skadeserstatningsloven.
Skade inkluderer både fysisk og psykisk skade, men også smerte, angst, plager eller lengre sykehusopphold er ansett for å utgjøre skader. Det stillles i utgangspunktet ikke særlige krav til hvor alvorlig skaden må være for å kunne kreve oppreisning – det er ingen nedre terskel basert på varig medisinsk invaliditet (vmi) for eksempel. Skadens størrelse vil derimot påvirke hvor mye skadelidte kan få i oppreisningserstatning.
For visse straffbare handlinger, som for eksempel deling av krenkende bilder, trusler, voldtekt eller familievold, gis det oppreisning uansett om man kan påvise en skade eller ikke. Dette er fordi lovgiver anser krenkelsene for å være alvorlige samtidig som det kan være vanskelig å legge frem bevis for skade. For de aktuelle straffebud vil det likevel være typisk at det oppstår skade.
Ikke enhver skade gir grunnlag for oppreisning. Skaden eller den straffbare handlingen må ha vært påført eller utført enten med vilje (forsett) eller grovt uaktsomt. Det er kun hvis skadevolder har handlet på en måte som er markert utenfor normal handlemåte at det kan pålegges oppreisningserstatning. Dersom skadevolder kun har opptrådt med vanlig uaktsomt, kan det ikke pålegges oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5.
Hvem kan kreve oppreisning, og fra hvem?
Skadeserstatningsloven § 3-5 regulerer oppreisning for skade «på person». I utgangspunktet er det den som har blitt skadet eller utsatt for visse straffbare handlinger – fornærmede – som kan kreve oppreisning. Et unntak fra dette kommer frem i bestemmelsens tredje ledd: ved drap kan avdødes etterlatte kreve erstatning. En verge kan også kreve erstatning på vegne av den umyndige, som f.eks. barn.
Det er normalt bare den som er ansvarlig for skaden som kan pålegges å betale oppreisningserstatning. Det vil si at det som utgangspunkt ikke kan kreves oppreisning fra en arbeidsgiver for skade som en arbeidstaker gjør. Hvis skadelidte mener et selskap eller et offentlig organ, som f.eks. en kommune, er ansvarlig, må man som utgangspunkt vise at skaden skyldes svikt i lederfunksjoner – det er ikke nok at en ansatt har forårsaket en skade, selv om han eller hun var på jobb. Her skiller oppreisningserstatning seg fra andre typer erstatningsposter som skadelidte kan kreve.
For forsikringsselskap kan krav dermed komme inn på vegne av skadelidte selv eller, hvis skadelidte er død, på vegne av skadelidtes etterlatte. Hvem som er etterlatt er uttømmende regulert i skadeserstatningsloven § 3-5 tredje ledd, hvor det heter at etterlatte er «ektefelle, samboer, barn eller foreldre». Høyesterett avviste i Rt. 2013 s. 805 å utvide kretsen av etterlatte til å omfatte stebarn, selv om det «utvilsomt» kunne virke urimelig.
Hvor mye kan skadelidte få?
Utgangspunktet er at retten skal pålegge den som er ansvarlig for skaden å betale en «rimelig» sum i oppreisning. Hva som er rimelig varierer fra sak til sak og avgjøres basert på handlingens alvorlighet, hvordan det opplevdes for den som ble skadet, hvor store skader det er snakk om og hvordan den som er ansvarlig for skaden opptrådte.
Et ferskt eksempel på oppreisning finnes i Høyesteretts dom HR-2024-431-A. En person som villmannskjørte på E6, krasjet inn i en bil bakfra i 200 km/t i en 90-sone. Føreren av bilen han krasjet i ble lam og måtte gjennomgå flere alvorlige operasjoner. Han fikk dessuten angst og sterke smerter. Høyesterett tilkjente ham 450 000 kroner i oppreisningserstatning.
I en annen sak, HR-2019-497-A, ble en 10 år gammel jente påkjørt i en alpinbakke av en 17 år gammel gutt som kjørte grovt uforsvarlig. Jentas høyre lårben ble knust, og hun fikk brudd i kne og skinneben. Høyesterett tilkjente henne 75 000 kroner i oppreisning. I noen saker ligger oppreisningen på 10 000-15 000 kroner, mens i andre saker kan oppreisningen være på over 500 000 kroner.
For noen tilfeller finnes det standardiserte («normerte») satser, for eksempel for etterlatte etter forsettlig drap. Høyesterett har nylig (HR-2024-219-A) slått fast at etterlatte i utgangspunktet har krav på 3 ganger folketrygdens grunnbeløp (G) i oppreisningserstatning. I dag utgjør det rundt 370 000 kroner.
Saksbehandling
Normalt vil oppreisningserstatning bli krevd som del av en straffesak. Det er ikke alltid nødvendig å vente på at personen som står bak handlingen gjør opp for seg: Oppreisningserstatning utbetales i mange tilfeller av det offentlige ved Kontoret for voldsoffererstatning dersom man får medhold av domstolen i krav på oppreisning. Dette reguleres i voldserstatningsloven.
Det er viktig å huske på at selv om det ikke skulle bli reist straffesak mot den som står bak handlingen, så kan skadelidte kreve oppreisningserstatning. Skadelidte kan kreve erstatning gjennom Kontoret for voldsoffererstatning dersom vilkårene i voldserstatningsloven er oppfylt. Skadelidte kan også anlegge privat erstatningssøksmål mot gjerningsperson eller forsikringsselskap dersom vilkårene i skadeserstatningsloven er oppfylt.
I HR-2018-1729-A avklarte Høyesterett at forsikringsselskap som er ansvarlig etter bilansvarslova, kun kan kreves for den summen skadevolder er pålagt å betale i oppreisning. Dette gjelder selv om summen er blitt satt lavere enn normalt, for eksempel siden skadevolder var sinnssyk på skadetidspunktet, jf. skadeserstatningsloven § 1-3.
Olav Elias Gundersen
Trainee