Borgarting lagmannsrett avsa den 15.04.20 dom der et forsikringsselskap ble frifunnet for et krav om personskadeerstatning.
Kravstiller var involvert i en svært alvorlig trafikkulykke med betydelig skadeevne. Bilen hans ble påkjørt bakfra av en lastebil og trykket inn i en foranstående trailer. I ulykken ble hans sønn påført en hjerneskade og hans samboer ble påført en rekke ortopediske skader.
Kravstiller anførte at han var påført en rekke skader som følge av ulykken, herunder en hodeskade og/eller en hjernestammeskade.
Lagmannsretten tok utgangspunkt i at plagene hans ikke kunne forklares med noen påvisbare skader på biologisk vev. De påberopte plagene (vesentlig hodepine) var uspesifikke og rammer også store deler av befolkningen som ikke har vært utsatt for ytre skader eller traumer. Dette vanskeliggjør vurderingen av årsakssammenheng.
Lagmannsretten presiserte at bevisvurderingen måtte ta utgangspunkt i de generelle prinsippene som Høyesterett har trukket opp, blant annet i Rt-1998-1565. I den konkrete årsaksvurderingen fremhever lagmannsretten den ene rettsoppnevnte sakkyndige, prof.dr.med. og spesialist i nevrokirurgi Iver Arne Langmoen. Han hadde gitt en grundig redegjørelse for de viktige kjennetegnene (symptombilde og symptomutvikling) for slike hodeskader som trafikkulykken kunne ha medført. Lagmannsretten gjengir hovedpunktene i denne redegjørelsen.
Den sakkyndige fremhevet at de medisinske grunnprinsippene for hodeskader er de samme som for andre vevsskader. Det er normalt at det foreligger akuttsymptomer. Jo verre akuttsymptomene er, jo større er faren for vevsskade med varig betydning. Det gjelder også for hodeskader et biologisk normalforløp som består i gradvis bedring over tid.
I dommen gjengis den sakkyndiges gjennomgang av minimale hodeskader, lette og moderate hodeskader og alvorlige hodeskader, herunder sannsynligheten for at disse skal medføre varige plager. Det klargjøres også hvorfor det foreligger enn del forvirring knyttet til forskningsundersøkelser på «lette hodeskader» – her er definisjonen som benyttes i Skandinavia (bevissthetstap i mindre enn 5 minutter) en annen enn definisjonen som benyttes for «mild head injuries» i USA og innenfor WHO (som omfatter bevissthetstap opp til 30 minutter og amnesi opp til ett døgn, samt pasienter ned nevrologiske utslag – f.eks. lammelser). Forskning som viser varige plager på «mild head injuries» kan dermed ikke overføres direkte til skader som er klassifisert som en «lett hodeskade», og enda mindre til skader klassifisert som «minimal hodeskade» etter de klassifikasjonskriterier som brukes i Skandinavia.
Lagmannsretten fant det ikke sannsynliggjort at kravstiller hadde hatt akuttsymptomer i form av hodepine. Lagmannsretten la i den forbindelse avgjørende vekt på at det ikke var tidsnære journalnotater eller undersøkelser som indikerte tidlige hodepineplager. Lagmannsretten fant det heller ikke sannsynliggjort at han akutt hadde andre symptomer på hjernerystelse, i alle fall ikke mer enn en minimal hjernerystelse – som uansett ikke skulle kunne gi noen varig skade.
Nevrolog Jan Berstad var også rettsoppnevnt sakkyndig. Lagmannsretten avviser kort at hans konklusjon om hjernestammeskade var sannsynliggjort. Lagmannsretten fremhever at kravstiller har vært grundig undersøkt av flere andre spesialister, uten at noen av disse hadde funnet indikasjoner på slik skade. Også dr. Berstads henvisning til en nakkeprolaps blir avvist – både fordi det ikke var sannsynliggjort at prolapsen oppsto som følge av ulykken og fordi det uansett ikke var sannsynliggjort at prolapsen hadde noen betydning for de aktuelle plagene.
Kravstiller hadde subsidiært anført at hans samlede plager, uten noen diagnose, uansett måtte anses som en «skade» som var forårsaket av ulykken. Det ble anført at han fungerte fysisk og mentalt meget godt før ulykken, mens han etter ulykken har slitt med hodepine, nedsatt utholdenhet, søvnproblemer, konsentrasjonsproblemer og ordfinningsproblemer. Selv om kravene til postcommotio eller diagnostiserbar psykisk skade eventuelt ikke var oppfylt, anførte han at de samlede plagene må anses som en skade forårsaket av ulykken. Lagmannsretten avviste dette.
Forsikringsselskapet ble frifunnet og tilkjent sakens omkostninger.
Ankefristen er 1 måned fra domsavsigelse.
Dommen kan i sin helhet leses her.
Den aktuelle dommen bidrar til avklaring av en rekke praktiske og tilbakevendende spørsmål. Med utgangspunkt i dommen bør forsikringsselskapene kunne høres med at alminnelige traumatologiske grunnprinsipper – som vi blant annet kjenner fra nakkeslengsaker – også skal benyttes for årsaksvurderingene der det anføres å foreligge postcommotio-plager som følge av et traume.
Advokat (H) Terje Marthinsen prosederte saken på vegne av forsikringsselskapet. Har dere spørsmål knyttet til postcommotio eller andre personskadetemaer, kan han treffes på tm@klco.no, eventuelt tlf. 23 35 88 25.