Har forsikringsselskapene en oppgjørspraksis som strider mot lov og forskrifter? I vårt nyeste blogginnlegg berøres et spørsmål om fradrag for inngående merverdiavgift og tapsbegrensningsplikt med utgangspunkt i Borgarting lagmannsretts dom av 30.juni.2020.
Borgarting lagmannsrett avsa den 30. juni 2020 dom (LB-2019-88007) i sak mellom staten v/ Samferdselsdepartementet og Gjensidige Forsikring ASA.
Saken gjaldt erstatningskrav og spørsmål om det ligger innenfor tapsbegrensingsplikten å tilrettelegge for at skadevolder kan få fradrag for inngående merverdiavgift når skadelidte, uten slik fradragsrett, har utbedret tingskaden.
Gjensidige bestred ikke at statens tap inkluderer betalt merverdiavgift, men forsikringsselskapet anførte at Statens vegvesen pliktet å tilrettelegge for at skadevolder fikk fradrag for inngående merverdiavgift som ble betalt til entreprenøren som utbedret skaden. I så fall ville forsikringsselskapet kunne gjøre opp skaden uten å betale merverdiavgift.
Lagmannsretten kom i motsetning til tingretten til at en ordning med stiling av fakturaer til skadevolder når skadelidte er kjøper av utbedringstjenesten, som dokumentasjon for fradrag for inngående merverdiavgift, er i strid med bokføringsloven med forskrift og realitetskravet i merverdiavgiftsloven §8-1. Lagmannsretten mente at ordningen heller ikke var forankret i forvaltningspraksis slik forsikringsselskapet anførte. Lagmannsretten kom enstemmig til at Statens vegvesen ikke hadde opptrådt i strid med tapsbegrensingsplikten.
Sakens faktum
Saken dreide seg om en lastebil som var forsikret i Gjensidige som den 1. oktober 2014 kjørte inn i og skadet et rekkverk og veidekket på Leirbotn bru på E6 i Alta.
Veidekke Entreprenør ASA utbedret skaden etter driftsavtalen med Statens vegvesen om drift og vedlikehold. Veidekke fakturerte Statens vegvesen som byggherre kr. 1.413.319 inkludert kr. 282.678 i merverdiavgift.
Statens vegvesen betalte fakturaen og fremmet regresskrav mot Gjensidige under bilansvaret. Gjensidige erkjente ansvar og ba samtidig om at fakturaene som var grunnlag for kravet ble stillet til ansvarlig skadevolder som var aksjeselskapet som eide lastebilen. Det ble vist til at kunden til Gjensidige var oppgavepliktig for merverdiavgift. Gjensidige anførte at det lå innenfor tapsbegrensningsplikten å eventuelt i ettertid sørge for kreditnota og ny faktura stilet til skadevolder.
Statens vegvesen ønsket ikke å etterkomme forespørselen om å stile om fakturaene til ansvarlig skadevolder/lastebileieren. Gjensidige valgte i mellomtiden å gjøre opp kravet uten tillegg for merverdiavgift.
Parallelt med kontakten mellom Gjensidige og Statens vegvesen om den konkrete saken var det også kontakt mellom Finans Norge og Statens vegvesen sentralt hvor Finans Norge fastholdt at det lå innenfor tapsbegrensingsplikten «å besørge at fakturaene stiles til skadevoldende firma.» Statens vegvesen ville ikke etterkomme kravet og anførte at det ikke var i samsvar med bokføringsforskriften §5-1-1 og 5-1-2.
Lagmannsretten viste til bilansvarsloven § 4 første ledd som gir rett til å kreve erstatning fra forsikringsselskapet, og at utgangspunktet er at det økonomiske tapet skal dekkes fullt ut, jf bilansvarsloven § 6, jf skadeserstatningsloven § 4-1.
Videre ble det vist til at det er sikker rett at skadelidte kan avslå tilbud fra skadevolder om oppretting in natura og i stedet kreve tapet erstattet i penger, jf RT 2015-989 (35).
Partene var ikke uenige om statens behov for å selv å sørge for umiddelbar utbedring av skade på riksveinettet ved bruk av egen avtaleentreprenører.
Statens vegvesen er ikke registrert i merverdiavgiftsregisteret, og mva betalt til entreprenøren Veidekke som utbedret skaden inngår dermed i utbedringskostnaden som utgjør det økonomiske tapet.
Det følger av skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 2 og generell ulovfestet erstatningsrett at erstatningen kan settes ned eller falle bort dersom «den skadelidte har unnlatt å gjøre det som med rimelighet kan forventes for å begrense tapet», jf. Rt 1915-989 (33).
Uenigheten i saken
Gjensidige anførte at skadelidte ikke forholdt seg slik det med rimelighet kunne forventes ettersom Statens vegvesen ikke gjorde det som var nødvendig for å sikre at skadevolder fikk fradragsrett for inngående merverdiavgift.
Staten på sin side argumenterte med at det ville være i strid med bokføringsloven og forskrift og statens reglement for økonomistyring å utstede faktura til andre enn den som er kjøper. I tillegg ble det anført at ordningen ikke ivaretar omsetnings- og tilordningskravet i merverdiavgiftsloven, slik at skadevolder ikke i noe tilfelle oppnår fradragsrett. Gjensidige på sin side anførte at løsningen var hjemlet i langvarig og konsistent forvaltningspraksis og enkeltuttalelser fra Skattedirektoratet.
Lagmannsrettens vurdering
Lagmannsretten kom til at en ordning med å stile fakturaer til en annen enn den som faktisk er kjøper og betaler, er i strid med bokføringsloven § 4 jf § 10. I § 4 nr. 3 og 4 er det oppstilt krav til realitet og nøyaktighet:
Bokføring, spesifikasjon, dokumentasjon og oppbevaring av regnskapsopplysninger skal skje i samsvar med følgende grunnleggende prinsipper:
Realitet: Bokførte opplysninger skal være resultat av faktiske inntrufne hendelser eller regnskapsmessige vurderinger og skal gjelde den bokføringspliktige virksomheten.
Nøyaktighet: Opplysninger skal bokføres og spesifiseres korrekt og nøyaktig.
Videre følger det av dokumentasjonskrav av bokføringsloven § 10 første ledd:
Bokførte opplysninger skal være dokumentert. Dokumentasjonen skal utstedes med et korrekt og fullstendig innhold og vise til de bokførte opplysningenes berettigelse.
I bokføringsforskriften § 5-1-1 nr. 2 fremgår det at dokumentasjon av salg av varer og tjenester skal inneholde blant annet angivelse av partene og ytelsens art og omfang. Kravet til partene er angitt i § 5-1-2 første ledd hvor det står følgende om angivelsen av kjøper: Angivelse av kjøper, jf § 5-1-1 nr. 2, skal minst inneholde kjøpers navn og adresse eller organisasjonsnummer. Dersom kjøper er registrert i merverdiavgiftsregisteret, skal organisasjonsnummer etterfølges av bokstavene MVA.
Bokføring av en faktura utstedt fra entreprenøren Veidekke til den ansvarlige skadevolder når avtaleforholdet er mellom Statens vegvesen som kjøper og betaler og Veidekke som leverandør, vil ikke gi uttrykk for realiteten eller ivareta dokumentasjonskravet om å vise de bokførte opplysningenes berettigelse. Dette må også gjelde ved en etterfølgende stilling av faktura til skadevolder, kombinert med kreditnota fra entreprenøren til Statens vegvesen.
Lagmannsretten la til grunn at kreditnota i utgangspunktet brukes for å rette feil i tidligere utstedt salgsdokument, jf bokføringsforskriften § 5-2-7 og Kaaby, Bokføringsloven med kommentarer 2. utgave 2015 s. 239. Retten kom til at det ikke var noen feil i det første salgsdokumentet som kan rettes ved en kreditnota.
Lagmannsretten ga også Statens vegvesen medhold i at en faktureringspraksis som den foreslåtte ville være i strid med bestemmelser om økonomistyring i staten, fastsatt med hjemmel i Reglement for økonomistyring i staten § 3, 12. desember 2003 med endringer, sist 23. september 2019.
Oppsummert var det lagmannsrettens syn at stiling av faktura til skadevolder uten at fakturaen gir uttrykk for det faktiske avtaleforholdet, vil være i strid med bokføringsregler og statens egne bestemmelser for økonomistyring.
Lagmannsretten er videre inne på at det skal beregnes merverdiavgift ved levering av varer og tjenester mot vederlag (omsetning) jf merverdiavgiftsloven § 3-1 jf 1-3 første ledd bokstav a. Lagmannsretten legger til grunn at erstatningsutbetaling etter skade ikke er omsetning og heller ikke avgiftspliktig, jf MVA-håndboken 1-3.2.5
Lagmannsretten reiser følgende spørsmål: Hva angår fradrag for inngående merverdiavgift er spørsmålet om fradraget kan tilordnes skadevolder når tjenesten er anskaffet av skadelidte. Det synes ikke å ha vært noen diskusjon i saken om forsikringsselskapet er å betrakte som «skadelidt».
Lagmannsretten legger til grunn at tjenesten er levert av entreprenøren Veidekke til Statens vegvesen etter bestilling i samsvar med driftsavtale mellom disse partene. Det har ikke skjedd noen leveranse mot vederlag fra entreprenøren Veidekke til skadevolder, uavhengig av om fakturaen i for- eller etterkant stiles til entreprenøren. Det foreligger derfor heller ingen merverdiavgiftspliktig omsetning mellom disse partene, og skadevolder kan ikke anses for å ha stått for anskaffelsen.
Lagmannsretten tar deretter opp spørsmålet om faktureringspraksis som skissert av Gjensidige med påfølgende fradragsrett for inngående merverdiavgift hos avgiftspliktig skadevolder, likevel kan sies å være forankret i forvaltningspraksis i slik grad at dette må anses som gjeldende rett.
Retten trekker her frem betydningen av skatte- og avgiftsmyndighetenes praksis, varighet, omfang og om den er klar og konsistent.
Lagmannsrettens konklusjon
Lagmannsretten synes å gå grundig gjennom rettskildene og kommer til at den ikke kan se at det foreligger klare uttalelser eller retningslinjer fra Skattedirektoratet om et dokumentasjonskrav som fraviker kravet om realitet som vilkår fro fradrag for inngående merverdiavgift. Retten kommer også til at det heller ikke er godtgjort noen etablert, fast og konsekvent bransjepraksis.
Lagmannsretten kommer samlet til at stiling av faktura til skadevolder uten underliggende avtale mellom skadevolder og utbedrer, er i strid med bokføringsloven med forskrift og merverdiavgiftsreglene. Retten mener også at det ikke er klar og langvarig forvaltningspraksis som gir grunnlag for å fravike bestemmelsene. Det følger av dette at lagmannsretten mener det ikke ligger innenfor Statens vegvesens tapsbegrensningsplikt å sørge for stiling av faktura til skadevolder, verken før eller etter at utbedringstiltaket er avtalt og gjennomført.
Avslutningsvis i dommen kommer lagmannsretten med til dels sterkt kritiske bemerkninger til argumentasjonen fra både forsikringsselskapet og Finans Norge hvor retten finner det klart at Statens vegvesen ikke er forpliktet til å medvirke til en slik ordning hvor forsikringsselskapet skal slippe å betale erstatning for merverdiavgift der den sikrede skadevolder under ansvarsforsikringen er avgiftspliktig.
Problemstillingen i øvrig praksis
Spørsmålet om plikt til å medvirke for at skadevolder kan få fradrag for inngående merverdiavgift der forsikringsselskapet i utgangspunktet er pliktige til å betale full erstatning inkludert merverdiavgift har også vært oppe i andre saker i nyere tid. Blant annet kan nevnes dommen fra Hålogaland lagmannsrett i sak LH-2018-20853 hvor DNB Forsikring utbetalte under privat brannforsikring og rettet krav mot ansvarlig skadevolder, en elektromontør med ansvarsforsikring i Codan. Både tingretten og lagmannsretten kom til at DNB som hadde betalt ut erstatning til brannlidte/skadelidte ikke hadde noen plikt til å omstille fakturaer slik at Codan skulle slippe å betale merverdiavgift som følge av at den avgiftspliktige elektromontøren skulle kunne få fradrag for inngående merverdiavgift i sine regnskaper. Anken fra Codan til Høyesterett ble ikke tillatt fremmet, jf HR-2018-2064-U.
Avgjørelsens mulige konsekvens for forsikringsselskapene
Sakene reiser interessante spørsmål av til dels stor økonomisk betydning for forsikringsselskapene. Dersom dommen fra Borgarting blir stående vil det kunne reise spørsmål om det er grunnlag for å endre oppgjørspraksis under behandling av ansvarsskader slik at forsikringsselskapene som ikke er merverdiavgiftspliktige likevel skal kunne ha fordelen av fradrag som en uforsikret og merverdiavgiftspliktig skadevolder vil ha. Uansett er det på høy tid at denne problemstillingen løftes opp slik at man for fremtiden unngår at det reises spørsmål om hva slags praksis forsikringsselskapene egentlig bør ha.
Trond Werner Lunde, advokat
17.08.2020