E18 er for tiden gjenstand for omfattende utbygning i Bærum. Etter planen skal byggearbeidene fortsette frem til 2030, og arbeidene har medført ikke så rent lite støy for de nærmeste naboene. Fem av naboene saksøkte derfor staten med krav om erstatning for støyulemper i anleggsperioden.
Erstatningssaken ble behandlet i Høyesterett og reiste to spørsmål. Vi velger i dette innlegget å fokusere på sakens hovedspørsmål – nemlig om eierne av naboeiendommene hadde krav på erstatning for redusert omsetningsverdi som følge av de midlertidige støyplagene under utbyggingen.
Spørsmålet ble behandlet etter bestemmelsene i ekspropriasjonserstatningsloven § 8 og nabolovens §§ 2 og 9. Ekspropriasjonserstatningsloven § 8 hjemler rett til vederlag for ulemper på resterende del av eiendom etter ekspropriasjon. I utgangspunktet gis det ikke vederlag for f.eks. støyulemper, med mindre ulempene overstiger tålegrensen etter nabolovens § 2. Grensen går ved støy som er til «urimeleg eller uturvande (…) skade eller ulempe». I tillegg kreves det at støyulempene har medført et økonomisk tap, jf. nabolovens § 9.
For Høyesterett var det ikke omtvistet at støyulempene oversteg tålegrensen i nabolovens § 2. Erstatningsspørsmålet berodde derfor på en vurdering av om den midlertidige verdireduksjonen eiendommene ble påført som følge av utbyggingen måtte anses som et økonomisk tap iht. naboloven § 9. Høyesteretts flertall på fire dommere kom til at den midlertidige verdireduksjonen ikke måtte anses som et økonomisk tap etter naboloven § 9.
Flertallet viste til at det var tale om midlertidige støyplager og dermed en midlertidig verdireduksjon. Midlertidig verdireduksjon innebar ikke noe egentlig økonomisk tap så lenge eiendommene ikke ble solgt i den aktuelle perioden. Det som i realiteten ville blitt erstattet var i så fall eiernes reduserte bruksverdi, eller bruksnytelse, som følge av støyulempene. En slik form for erstatning for ikke-økonomisk tap fant flertallet ikke rettskildemessig støtte for å tilkjenne hverken etter naboloven eller ekspropriasjonserstatningsloven.
Høyesterett så imidlertid også hen til NOU 1982:19 og Ot.prp. nr. 33 (1988-89), som gjaldt endringer i forurensningsloven og tilhørende erstatningsregelverk ved forurensningsskader. I NOU’en hadde lovutvalget tatt til orde for at eiere av boligeiendom skulle ha rett til erstatning for støyforurensning, inkludert de tilfeller der støyplagene kun ga seg utslag i redusert bruksnytelse. Forslaget ble imidlertid skrinlagt av departementet. Høyesteretts flertall anså departementets beslutning som et uttrykk for klar lovgivervilje. En midlertidig reduksjon av bruksnytelsen som følge av støyulemper skulle ikke ha erstatningsrettslig vern.
Det videre spørsmålet var om støyplagene som utbyggingen av E18 medfører, og vil fortsette å medføre i lang tid fremover, er så langvarige at de må likestilles med varige ulemper. Lagmannsretten var kommet til at dette var tilfellet, og at erstatning derfor måtte tilkjennes. Høyesterett flertall var uenig. Flertallet kunne ikke se at lagmannsrettens konklusjon hadde støtte i hverken lov, forarbeider eller Høyesterettspraksis. Lagmannsrettens konklusjon ble ansett å være en omgåelse av klar lovgivervilje om at redusert bruksnytelse ikke har erstatningsrettslig vern.
Den midlertidige reduksjonen i eiernes bruksnytelse av eiendommene ble ikke ansett som et økonomisk tap etter nabolovens § 9 og lagmannsrettens overskjønn ble på de aktuelle punkter opphevet. Interessant er det også at Hyøyesterett i avsnitt 40 i dommen oppfordrer lovgiver til å se nærmere på reglene om erstatning for midlertidige ulemper i nabotilfeller.
Artikkelforfatter Fanny Lunde arbeider med alle typer erstatningsrettslige spørsmål. Ta gjerne kontakt med oss dersom du har spørsmål om naborettslige problemstillinger.