Spørsmålet i HR-2024-1982-A var om heismontørens fall i betonggulv på arbeidsplassen kunne godkjennes som yrkesskade etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a. Høyesterett la etter enighet mellom partene til grunn at den mest sannsynlige årsaken til fallet var besvimelse. NAV hadde godkjent hendelsen som yrkesskade etter folketrygdloven § 13-3. Skadelidte anførte at alle fall – i likhet med det som gjelder etter folketrygdloven – skal godkjennes som arbeidsulykke etter yrkesskadeforsikringsloven.
Høyesterett viste til at det i de opprinnelige forarbeidene til folketrygdloven ble stilt krav om en ytre påvirkning for godkjenning av fallskader som arbeidsulykke. Når det gjaldt samordning av tolkning etter de to regelsettene fant Høyesteretts flertall ikke dekning i forarbeidene for at man ved praktisering av yrkesskadeforsikringsloven § 11 skulle være bundet av NAV sin tolkning av folketrygdloven § 13-3. Lovens formål trakk etter rettens syn i retning av at skaden i alle fall må ha en tilknytning til arbeidet eller risikofaktorer på arbeidsplassen.
Videre avviste Høyesteretts flertall på fire dommer at departementet med henvisning til “praksis i dag” også viste til rundskriv 11-00. Rundskriv 11-00 innebar etter endring i 1993 at alle fallskader er omfattet av arbeidsulykkebegrepet. Også de tilfeller der det ikke foreligger noe ulykkesmoment/ytre hendelse. Etter omstendighetene rundt endringer i rundskrivet fant flertallet ikke å kunne legge særlig vekt på praksis fra Trygderetten. Motsetningsvis ble det vist til at praksis i Finansklagenemnda frem til lagmannsrettens dom i den aktuelle saken hadde vært konsistent når det gjeldet krav om ulykkesmoment.
Hensynet til lik praksis i de to ordningene ble ikke ansett tilstrekkelig tungtveiende til at en praksisomlegging fra NAV knyttet til folketrygdloven er bindende for pliktsubjekter etter yrkesskadeforsikringsloven. Arbeidsulykke etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a forutsetter en plutselig og ytre hendelse. Den egentlige årsaken til skaden i vår sak var besvimelse og ikke sammenstøtet med gulvet. Vilkårene for yrkesskadeforsikringsdekning var dermed ikke oppfylt og forsikringsselskapet ble frifunnet.
En dommer dissenterte og mente i likhet med lagmannsretten at 30 års praksis fra NAV burde tillegges avgjørende vekt. Denne dommeren viste dessuten til at praksisen innebærer at man slipper å vurdere årsaken til fallet. Viktigst var likevel for denne dommeren hensynet til lovgivers forutsetning om samsvar i de to ordningene.
I samsvar med flertallets syn må det fremover legges til grunn at godkjenning av fallskader som arbeidsulykke vil kunne avvike mellom de to ordningene. Samsvarstolkningen mellom folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven gjelder praksis etter folketrygdloven slik den var da yrkesskadeforsikringsloven var ny, se avsnitt 69 og 70 i dommen. Avgjørelsen fra Høyesterett kan dermed få betydning også for andre skader der praksis i NAV er lagt om siden vedtakelsen av yrkesskadeforsikringsloven, f. eks. for godkjenning av tinnitusplager.
Jan Aubert
Advokat (H) / Partner