En tysk innbygger ble som turist skadet i en trafikkulykke i Norge. I tillegg til de direkte skaderelaterte plagene hadde / utviklet han i tillegg en rekke plager som ikke var å anse som erstatningsmessige etter norsk rett. En tysk krankenkasse (= tysk «NAV») ble påført betydelige utgifter for å oppfylle sine forpliktelser overfor den tyske innbyggeren etter tysk rett og krevde disse utgiftene erstattet av den norske trafikkforsikreren.
Det norske forsikringsselskapet erkjente ansvar etter den norske bilansvarsloven, men avviste deler av kravet under henvisning til at dette relaterte seg til tap som ikke var erstatningsmessig på skadelidtes hånd etter norsk rett. Den tyske krankenkassen anførte at regresskravets materielle innhold ble regulert av tysk rett, samt at dette måtte respekteres av skadevolder.
Saken for EFTA-domstolen gjaldt forståelsen av forordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 93 (videreført i forordning (EF) nr. 883/2004) – om hvilke rettigheter som institusjoner som er ansvarlig for å gi ytelser har overfor en erstatningsansvarlig tredjemann – gjennom subrogasjon eller selvstendige krav.
Det norske forsikringsselskapet anerkjente krankenkassens rett til inntreden etter artikkel 93 nr. 1 i forordning nr. 1408/71. Under henvisning til dommene fra Den europeiske unions domstol i L’Etoile-Syndicat général, 78/72, EU:C:1973:51, avsnitt 4 og 5; DAK, C-428/92, EU:C:1994:222; og Kordel m.fl., C-397/96, EU:C:1999:432, avsnitt 2 i slutningen, ble det imidlertid fremhevet at denne retten ikke kan overskride grensene fastsatt i lovgivningen i den EØS-stat der skaden skjedde. Dersom erstatningsretten i nevnte EØS-stat fastsetter et tak som den skadelidte må overholde, må det samme tak også overholdes av den part som har regressrett (det ble her særlig vist til uttalelse fra generaladvokat Lenz i DAK, C-428/92, EU:C:1994:136, avsnitt 31).
EFTA-domstolen ga det norske forsikringsselskapet medhold i dette synspunktet.
Den prinsipielle uttalelsen fremkommer i dommens avsnitt 45 – 49:
(45) Forordning nr. 1408/71 artikkel 93 nr. 1 er dermed en lovvalgsregel som forutsetter at den nasjonale domstol anvender lovgivningen i den EØS-stat der den ansvarlige institusjon er basert, for å avgjøre om og i hvilken utstrekning nevnte institusjon etter loven trer inn i den skadelidtes rettigheter eller har selvstendige rettigheter overfor den erstatningsansvarlige tredjemann (jf. dommen i Kordel m.fl., som omtalt over, avsnitt 22 og rettspraksis som det vises til der).
(46) Bestemmelsen er imidlertid bare ment å sikre at de rettigheter den ansvarlige institusjon
kan ha etter den lovgivning den anvender, anerkjennes av de andre EØS-stater. Den har ikke til formål å endre reglene for å bestemme omfanget av tredjemanns erstatningsansvar utenfor kontraktsforhold. Tredjemanns ansvar er underlagt de materielle regler som vanligvis anvendes av den nasjonale domstol som den skadelidte eller tilknyttede berettigede personer har anlagt sak for, det vil si i prinsippet lovgivningen i den EØS-stat på hvis territorium skaden skjedde (jf. dommen i Kordel m.fl., som omtalt over, avsnitt 15 og rettspraksis som det vises til der).
(47) Det følger av dette at det er lovgivningen i den EØS-stat der institusjonen som har ansvar for å gi ytelser er basert, som bestemmer om institusjonen inntrer i den skadelidtes rettigheter overfor den tredjemann som er erstatningsansvarlig for skaden. Imidlertid er det lovgivningen i den EØS-stat der skaden inntraff, herunder anvendelige internasjonale privatrettslige regler, som bestemmer omfanget av disse rettigheter. Følgelig kan rettighetene til institusjonen som har ansvar for å utbetale ytelser, ikke være mer omfattende enn de rettigheter den skadelidte har overfor vedkommende tredjemann som følge av skaden (jf. dommen i Kordel m.fl., som omtalt over, avsnitt 16 og 17).
(48) Forutsatt at institusjonens rett til inntreden anerkjennes, vil altså omfanget av tredjemanns erstatningsansvar være underlagt lovgivningen i den EØS-stat der skaden skjedde, i dette tilfelle norsk lovgivning. Etter EØS-retten har nasjonale domstoler plikt til i størst mulig utstrekning å tolke nasjonal lovgivning i lys av ordlyden i og målet med den relevante EØS-rettslige bestemmelse for å oppnå det resultat den søker (se sak E-28/13 LBI, Sml. 2014 s. 970, avsnitt 42 og rettspraksis som det vises til der).
(49) Den anmodende domstol må selv vurdere sakens fakta og fastlegge A’s rettigheter
og de eventuelle begrensninger norsk erstatningsrett setter på disse rettigheter, som så
har blitt overført til saksøker gjennom subrogasjon.
Partene hadde ulike oppfatning av rettstilstanden i Norge hva angår erstatningsmessigheten av utgifter til sykehusbehandling når en skadelidt benytter europeisk helsekort. I et påfølgende obiter knytter EFTA-domstolen noen kommentarer til dette. Denne uttalelsen oppfattes ikke å være spesielt avklarende, men overlater til den norske domstolen å vurdere spørsmålene, under henblikk til formålet med EØS-avtalen.
Dommen tilsier at man ikke lenger bør akseptere regresskrav fra utenlandske velferdsinstitusjoner uten at det gjøres en grundig vurdering av kravets grunnlag og erstatningsmessighet etter norsk rett.
Det var advokatene Terje Marthinsen og Tor Morten Austerheim fra Kogstad Lunde & Co som prosederte saken på vegne av forsikringsselskapet.
Dommen og dens betydning for forsikringsselskapenes håndtering av regresskrav fra utenlandske velferdsinstitusjoner vil bli gjennomgått av advokat Terje Marthinsen i fagtapasforelesningen 24.08.17 klokken 14-16. Du kan melde deg på her.
Dersom du ønsker å få tilsendt dommen i sin helhet, kan du kontakte Terje Marthinsen på tm@klco.no.